| dc.description.abstract | Med utgangspunkt i Fagfornyelsens forventing om mer lek i begynneropplæringen (Kunnskapsdepartementet, 2017), ønsket vi å undersøke hvordan lek kan komme til uttrykk i begynneropplæringens undervisning. Formålet med mastergradsavhandlingen var å utvikle kunnskap og få økt innsikt i hvordan lærere forstår og erfarer bruk av lekende tilnærminger til læring i begynneropplæringens undervisning, noe som utgjør studiens overordnede problemstilling. Problemstillingen blir belyst via empiri hentet gjennom et kvalitativt forskningsdesign, der fem lærere som arbeider i begynneropplæringen ble intervjuet. Studien er forankret i et sosialkonstruktivistisk vitenskapssyn, og kunnskapen som er konstruert gjennom vår studie anses dermed som kontekstuell, relasjonell og foranderlig.
Oppgavens teoretiske rammeverk presenterer og utdyper tre sentrale sider ved lek som bør vektlegges for at barn skal få rik anledning til lek i skolen. Disse er: lekens egenverdi, læring gjennom lek og lekens motivasjonspotensial. Drøftingen av våre funn tar også utgangspunkt i disse sidene ved lek. Av studiens mest sentrale funn ser vi at lek er et komplekst fenomen. Det viser seg å være usikkerhet rundt hva lek er, og hva som er forskjellen på lek og aktivitet i undervisningssammenheng. Det er en forståelse blant lærerne om at lek kan bidra til læring, og det er bevissthet rundt lekens egenverdi og motivasjonspotensial. Erfaringer ved bruk av veiledet og styrt lek er mest fremtredende, og det viser seg å være en forståelse om at lekende tilnærminger bidrar til både faglig og sosial læring. Regellek og rollelek er lekformer det fremkommer flest erfaringer med. Lærerne beskriver elevene som glade og engasjerte barn, som er motiverte og opplever mestring ved bruk av lekende tilnærminger. Andre sentrale funn som fremkommer i vår studie er lekens motivasjonspotensial, og dens mulighet for ufarliggjøring av lærings- og prestasjonssituasjoner som noen barn kan føle på. | en_US |
