Avdekking av vold og seksuelle overgrep mot førskolebarn. Med fokus på tilrettelegging i avhørssituasjonen

Abstract

Studien omhandler avhør av barn i førskolealder og hvordan det tilrettelegges for at disse yngste barna skal kunne åpne seg og fortelle i avhør om vold og seksuelle overgrep, ved slik mistanke. Ulike faktorer som kan bidra til å få barn til å avdekke det de har opplevd, undersøkes i en abduktiv tilnærming. Studiens formål er økt kunnskap om hva som er betydningsfullt i en avhørssituasjon for å få frem mest mulig informasjon fra barnet. Datainnsamlingen foregikk ved bruk av kvalitative forskningsintervju av fire informanter. Utvalget besto av to rådgivere ansatt ved et av Statens barnehus og to politietterforskere som jobber med barneavhør. Studien har en fenomenologisk hermeneutisk tilnærming og søker dermed å finne frem til essensen og meningen bak informantenes svar. Temaanalyse ble brukt som metode, og en narrativ fremstillingen av resultater er vektlagt for å få frem informantenes stemmer. Teorigrunnlaget for studien er både basert på tidligere forskning og egen empiri. Tilknytningsteori og trygghetssirkelen fungerer som hovedteori. I tillegg er teori om barns språklige og kognitive utvikling, samt dagens avhørsmetoder presentert. Resultatet fra studien viser at å treffe med riktige tilpasninger til det enkelte barn er svært betydningsfullt for hvor mye informasjon som kommer frem. Avhøret tilpasses etter barnets språklige og kognitive utvikling, konsentrasjonstid, og hvilke hjelpemidler som fungerer. Metoden Sekvensielle avhør pekes på som spesielt viktig for å kunne forberede og kartlegge som grunnlag for best mulig tilpasning. Trygghet løftes også av informantene frem som helt essensielt for at barn skal klare å åpne seg og fortelle. Resultatene viser imidlertid at det er rom for ytterligere tilrettelegging for trygghet. Konkret informasjon om hvorfor barnet skal snakke med politiet kommer først i selve avhøret. Informasjonen i forkant er mer generell, noe som kan skape usikkerhet om hva som skjer. Videre blir det i utgangspunktet bare satt av noen minutter til å bygge opp tillit mellom barn og avhører i forkant av avhøret, og det forsøkes unngått at barnet har med seg trygghetspersonen inn i avhørsrommet. Avhørerne opplever at det kan være vanskelig å forstå de yngste barnas følelsesuttrykk og kroppsspråk. I tillegg er de nødt til å være nøytrale og kan dermed ikke gi så mye respons. Barnas emosjonelle trygghet ivaretas i hovedsak ved bruk av pauser. Studiens resultater gjenspeiler etter min oppfatning en vektlegging av rettssikkerhet foran barnefaglige hensyn som trygghet. Denne studien kan kaste lys over hva som er viktig å ta hensyn til når de yngste barna skal til avhør ved barnehuset.