Kort dom, ingen hindring for formell kompetanse?: Hvordan kan skole og kompetansegivende utdanning i et komprimert løp være et middel til god rehabilitering for kvinner i fengsel med korte dommer?

Abstract

Denne studien tar for seg kvinner som soner korte dommer i fengsel, og får et opplæringstilbud som er kompetansegivende gjennom et komprimert læringsløp. Samtidig er hensikten å se om det er med på å påvirke til å fortsette med opplæring etter endt soning slik at fengselsstraffen blir til god rehabilitering. Bakgrunnen for masteroppgaven er at kvinner er en særlig sårbar gruppe i fengsel, og at jeg har hatt fengselsopplæring som mitt arbeidsfelt i elleve år. I forhold til menn som soner, er kvinner en stigmatisert gruppe. Fengslene har i større eller mindre grad vært tilpasset menn og kvinner har i stor grad måttet sone under forhold som er tilpasset menn. Med andre ord så har det ikke vært likeverdige forhold under soning. Kvinner som soner i fengsel føler større grad av skyld og skam, og de har ofte et lavt selvverd og dårlig selvoppfatning. Mange har opplevd vold og seksuelle overgrep. Den psykiske og fysiske helsen til kvinner er ofte dårligere enn hos menn. Selv om kvinner som soner i fengsel har gjennomsnittlig mer utdannelse enn menn, har mange til tross for det ikke fullført videregående. I tillegg har de erfaringer fra skole som ofte ikke er god. Korte dommer har ofte vært forbundet med at det å gjennomføre kompetansegivende opplæring ikke lar seg gjennomføre. Derfor har fokuset ofte vært på kortere kurs innen data, livsstil, søknad og cv. Derfor ble det interessant å se om det er mulig å gjennomføre en opplæring som gir kompetanse og om det har en rehabiliterende effekt. Likeledes om kvinners dårlige erfaringer, traumer og dårlige fysiske og psykiske helse påvirke deres opplæring? For å danne seg et inntrykk av hvem kvinnene som soner i fengsel er, innledes oppgaven med en presentasjon av kvinner i fengsel og en oversikt over opplæring i kriminalomsorgen. Hensikten med det er å gi et bilde av hva rehabiliteringstanken for kvinner er og hvorfor opplæring er viktig i så måte. Dermed ble også kvinnens tidligere skoleerfaringer viktig, for å kunne belyse det teoretiske perspektivet jeg har valgt. Det sosial kognitive perspektivet, og da særlig selvregulert læring, anses som en av de viktigste faktorene for at et menneske skal bli selvbestemmende og kunne regulere sin egen læring. Derfor har jeg valgt selvregulert læring i et sosial kognitivt perspektiv som mitt teoretiske bakteppe. I det ligger også betydningen av motivasjon, gode mestringsopplevelser, selvoppfatning og selvverd. Kan opplæring under soning gi en ny ___ 5 læringsmotivasjon, mestringsfølelse og bedre selvoppfatning/selvverd? Vil det føre til bedre rehabilitering, ved at kvinnene ønsker mer skolegang ette endt soning? For å finne svar på problemstillingen valgte jeg intervju som metode og narrativ analyse. Narrativ analyse fordi kvinnene forteller sin livshistorie, som inneholder tidligere skoleerfaringer og erfaringer gjort under opplæring under soning. Seks kvinner deltok i undersøkelsen. Utvalget ble gjort med bakgrunn i tre kriterier: kvinnene skulle ikke ha fullført videregående opplæring, de skulle ha korte dommer og de skulle være i et kompetansegivende læringsløp under soning. Kvinnene som deltok i denne studien var opptatt av skolens betydning for selvoppfatning og eget selvverd. Dermed har analysen og drøftingen tre ulike fokus: motivasjon og mestring, selvregulert læring og selvoppfatning/selvverd. Selvregulert læring er en prosess som må læres. Motivasjon, mestring og selvoppfatning/selvverd er viktige elementer for å få til selvregulert læring. Derfor valgte jeg å dele inn analysen og drøftingen ut i fra disse teamene. I konklusjonen fremkommer det at kvinnenes selvoppfatning og selvverd ble bedre. De opplevde seg mer selvregulerte i sin læring, og fikk fornyet tro på at de kan klare å ta en utdannelse. For å kunne få et innblikk i om skole og kompetansegivende utdanning i et komprimert løp har vært et middel til god rehabiliteringen, ble to tidligere innsatte, som var elever ved oppfølgingsklasser intervjuet.