Angst: En studie av det moderne individs skyggeside

Abstract

Den gang tiden var inne for å starte på masteroppgaven, ta steget inn på studieløpets finalescene, var det med skrekkblandet fryd jeg skulle velge tema. For hvordan går jeg frem når man skal utmerke seg innen akademia og forske på noe nyskapende? Skrive en avhandling som skal gjenspeile den kunnskapen jeg har tilegnet meg gjennom mine år på universitetet? For meg falt valget å utforske et emne innenfor den idéhistoriske tradisjon. Jeg ønsket å ta for meg et emne som ikke bare vil vekke interesse på et akademisk nivå, men også på et personlig. Med det falt valget på angst, et tema som er like aktuelt i dag som det var ved modernitetens gjennombrudd. For nettopp dette er en av oppgavens hovedlinjer; er angst en reaksjon på moderniteten, eller er det et grunnleggende vilkår for menneskets eksistens? Hva den moderne epoken innebærer vil jeg ta for meg i oppgavens første del.

Flere store filosofer, forfattere og tenkere har latt seg fundere over dette eksistensielle spørsmålet. Deriblant Søren Kierkegaard, en dansk filosof som jeg stadig lar meg beundre av. Hans Begrepet angst står helt sentralt i en diskusjon om angst-begrepet, og dets innvirkning på individet. Nettopp hva Kierkegaard reflekterer om angst-fenomenet, vil jeg fremlegge i del to.

Kierkegaard innførte angst i det nevnte verk i 1884, og med det lurer jeg på hva de senere filosofer og forfattere legger i angst-begrepet, og ikke minst hva de tenker om den engstende. Er de like kritisk til moderniteten som sin forgjenger? Jeg har derfor, etter nøye overveielse, plukket ut noen anerkjente tenkere som på hver sin måte fører arven etter Kierkegaard videre. De utvalgte er Martin Heidegger, Theodor W. Adorno og Max Horkheimer og sist, men ikke minst, vår egen Knut Hamsun.

Ved å anvende disse tenkerne skal jeg forsøke å besvare en rekke eksistensielle spørsmål knyttet til angst-tematikken. Hva er et selv? Er angst noe man skal leve med, eller noe man skal forsøke å bli kvitt? Hvordan leve et meningsfullt liv? Og hvordan skal man oppleve et meningsfullt øyeblikk i en ellers mørk og fortvilt tilværelse? Har livets store spørsmål egentlig noen fasitsvar?