| dc.description.abstract | Helsepersonellets kliniske kompetansenivå er avgjørende for riktig helsehjelp til pasienter med demens, men det mangler kunnskap på området. Studiens hensikt var å kartlegge den kliniske kompetansen i en virksomhet med 110 ansatte, undersøke forskjeller mellom gruppene, og hva som påvirket kompetansenivået. I tverrsnittstudien er det benyttet spørreskjema med 19 kliniske situasjoner hentet fra måleverktøyet NOP-CET. Verktøyet er utforsket med tilpasset fasit for yrkesgruppene. Data er behandlet i SPSS med beskrivende-, parametriske-, korrelasjons- og regresjonsanalyser. Utvalget (N=57) besto av sykepleiere (26%), helsefagarbeidere (54%) og assistenter (18%), med svarprosent=52. Helsepersonellet viste et samlet kompetansenivå på 51%, med høyest nivå ved tydelige symptombeskrivelser, og lavest ved diffuse tilstander. Sykepleiernes kompetansenivå var avgjørende, men mangelfull og varierende, også når pasienten trengte lege eller øyeblikkelig hjelp. Kompetansenivået ble påvirket av yrkesbakgrunn, der assistentene hadde signifikant lavest nivå. Kartleggingen indikerte behov for økt kompetanse på observasjon, vurdering og riktig handling ved sykdomsforverringer for alle yrkesgruppene, noe flertallet (62%) også ønsket. Det anbefales å redusere uønsket individuell variasjon og styrke samspillet mellom gruppene, for en tryggere helsetjeneste. Arbeidet ledet til utvikling av en indeks for tverrfaglig klinisk kompetanse, som kan videreutvikles med grenseverdi for akseptabelt nivå. Fremtidig forskning bør utføres i større utvalg, og ufaglærte bør stimuleres til økt deltakelse. Forskning på og evaluering av praksis er relevant for rolleforståelsen av avansert klinisk sykepleie i kommunehelsetjenesten. | nb_NO |
