| dc.description.abstract | Denne oppgaven handler om det norske barnevernets utvikling etter sentrale lovendringer vedrørende barns medvirkning etter Barnevernloven ble til i 1953 og fram til i dag, samt hvordan vi kan forstå at barns rett til medvirkning kan være utfordrende å overholde i barnevernets undersøkelsesarbeid. Barns medvirkning i barnevernet handler om barnets rett til å informeres, uttale seg om sine synspunkter, samt at deres synspunkter skal tillegges vekt før det fattes beslutninger i saker som angår dem.
Vi vil i denne oppgaven undersøke hvordan sentrale lov- og paragrafendringer har ført til en endring av barnevernets arbeidspraksis i lys av barns rett til medvirkning. Her vil vi gå nærmere inn på hvordan et såkalt paradigmeskifte i synet på barn som informanter har påvirket lovverket og barnevernets praksis vedrørende barns rett til å bli hørt. Studiet av barnevernets praksisendringer vil ta utgangspunkt i Barnevernloven av 1953, Lov om barneverntjenester av 1992, FNs konvensjon om barns rettigheter samt Forandringsfabrikkens etablering av Barnevernsproffer for videre å undersøke hvordan disse endringene og tilblivelsene har påvirket barnevernets arbeidspraksis vedrørende barns rett til å medvirke i egen sak.
Forskning om undersøkelsesarbeidet i den norske barneverntjenesten viser mangelfull deltakelse og utilstrekkelig vektlegging av barnets synspunkter. I barnevernet i Norge finnes det ikke en felles implementert modell for hvordan undersøkelsen skal gjøres, og det er dermed opp til den enkelte barnevernsarbeider eller den enkelte barnevernstjeneste hvorvidt de følger en modell som mal for undersøkelsen eller ikke. De kontorene som bruker en undersøkelsesmodell, benytter den i varierende grad og tilpasses hver enkelt sak. Det finnes flere ulike faglige teorier om barns utvikling i barnevernet som anbefales gjennom politiske dokumenter, og som derfor blir praktisert i barnevernet i form av ulike tiltak og undersøkelsesmodeller. De tradisjonelle måtene å forstå barns utvikling på, legger vekt på barnet som selvstendige subjekt i ulik grad. De senere årene har det vokst frem en endring i synet på barn og barndom, gjennom et såkalt paradigmeskifte. Barn oppfattes i økende grad som mer selvstendige med egne synspunkter om hva som er deres beste, særlig på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet. Denne forståelsen har også preget utviklingen av de juridiske reglene og rettskildene, og to av de mest sentrale endringene vedrørende barns rett til medvirkning er lovrevisjonen av Barnevernloven i 1992, der barn tildeles egne rettigheter i lovverket, og FNs konvensjon om barns rettigheter som også sikrer barns rett til å medvirke i egen sak. De juridiske reglene om barnevernets undersøkelse er dynamiske og tilpasset slik at de kan «passe inn» i flere sammenhenger, som vil si at de skal tilpasses ut ifra den enkelte barnevernssak. Det juridiske perspektivet er utformet slik at de skal sikre at barn mottar informasjon, får uttrykt sin mening, samt at deres synspunkter blir tillagt vekt før avgjørelser tas. Samtidig er lovene utformet slik at barnevernet må vurdere barnets mulige lojalitetskonflikt overfor sine foreldre dersom de vegrer seg for å snakke med barnevernet. Barn gis også en rett til å ikke uttale seg. Dette åpner opp for stor grad av skjønnsutøvelse med hensyn til hvordan barnets rett til medvirkning utøves av barnevernsarbeideren. Skjønnsutøvelse handler dermed om den enkelte barnevernsarbeiders valg og verdier, som kan påvirke hvordan den enkelte barnevernsarbeider praktiserer barnets rett til medvirkning. | nb_NO |
