Motvillig, velvillig eller overbevist? Hvordan barnevernansatte forholder seg til forventning om kjærlighet

Abstract

Norsk barnevern har over tid blitt kritisert for å gripe for mye inn i familiers liv, men er også kritisert for å gjøre for lite, og for å komme for sent inn. Den enkelte ansatte opplever et høyt arbeidspress, og blir møtt med forventninger og krav uten at ressursene som kreves for å imøtekomme disse følger med. Misforholdet mellom det barnevernsarbeiderne blir pålagt å gjøre, og det de har mulighet til å gjennomføre blir stadig større, noe som skaper utfordringer for den enkelte og profesjonen som helhet. De siste årene har et krav om at barn og unge skal møtes med kjærlighet i barnevernet kommet frem. Dette er først og fremst drevet frem av stiftelsen Forandringsfabrikken, men sentrale politikere har også støttet opp om dette, og i 2018 ble begrepet kjærlighet en del av barnevernloven. Denne avhandlingen har undersøkt hvordan barnevernansatte opplever forventningen om å inkludere kjærlighet som en del av deres yrkesutøvelse. Undersøkelsens problemstilling har vært: «Hvordan forholder barnevernansatte seg til forventninger om å yte kjærlighet, og hvordan beskriver de sin praksis i lys av dette?» Avhandlingen bygger på en kvalitativ studie hvor 22 ansatte fordelt på fire fokusgrupper har beskrevet, reflektert og diskutert sin praksis med utgangspunkt i forventningen om kjærlighet. Studiens funn tyder på at det er store variasjoner knyttet til forståelser av hva forventningen innebærer, hvordan kjærlighet kan utøves, og i hvilken grad kjærlighet bør være en del av deres profesjonsutøvelse. Ved hjelp av konstruksjon av idealtyper viser avhandlingen tre ulike måter barnevernansatte forholder seg til forventningen om kjærlighet, og hvordan de beskriver sin praksis. «De overbeviste» omfavner forventningen om kjærlighet og beskriver sin praksis i tråd med hvordan Forandringsfabrikken presenterer den. «De velvillige» opplever forventningen som vanskelig å forstå, men er villige til å imøtekomme denne. Kjærlighetsfull praksis for dem handler om å inngå i nære relasjoner hvor emosjonelle og fysiske uttrykk er en sentral del. Den siste idealtypen, «de motvillige», mener kjærlighet tilhører privatlivet og avviser derfor kjærlighet som relevant for barnevernsprofesjonen. Avhandlingen avsluttes med en refleksjon over innføringen av kjærlighet og dens nytteverdi i forhold til å skape et bedre barnevern.