| dc.description.abstract | Denne oppgavens tema er spesialundervisning og kontaktlærers vurdering av elevers behov for slik undervisning. I dag er det mange elever som ikke får spesialundervisning, til tross for at de har behov for ekstra hjelp. Formålet med studien har vært å rette søkelyset mot hvorfor noen får spesialundervisning og andre ikke, og har dannet grunnlag for undersøkelsens problemstilling: Hvordan vurderer kontaktlærere på mellomtrinnet om elever har behov for spesialundervisning?
For å kunne tilnærme meg problemstillingen har studien vektlagt følgende forskningsspørsmål:
1. Hvordan vektlegger lærerne styringsdokumentene, etablert praksis og innspill fra samarbeidspartnere i arbeidet med vurderingen av elevers behov for spesialundervisning?
2. Hvilke ressurser og strategier vektlegger lærerne som sentrale for å tilrettelegge for elever som er i gråsonen mellom ordinær og spesialundervisning?
3. Hvilke nye muligheter og utfordringer opplever lærerne at et vedtak om spesialundervisning kan ha for denne elevgruppen?
For å kunne nærme meg studiens problemstilling, har jeg i det teoretiske rammeverket presentert teori knyttet til det sosiokulturelle læringsperspektivet og tilpasset opplæring. Jeg har også gått nærmere inn på teori om spesialundervisning, derav spesialundervisningens funksjon og spesialundervisningens tiltakskjede. Studiens teoretiske rammeverk består hovedsakelig av lovverk, sentrale styringsdokumenter, rapporter og undersøkelser knyttet til de nevnte områdene.
Studien har forankring i samfunnsvitenskap, med fenomenologi som vitenskapsteoretisk tilnærming og hermeneutikk som vitenskapstradisjon. Med utgangspunkt i problemstillingen har jeg benyttet den kvalitative metoden brevmetode for å innhente empirisk materiale. Brevmetode er en mellomting mellom intervju og spørreundersøkelse. Metoden egner seg godt til å gå i dybden på et fenomen fordi informantene besvarer få spørsmål grundig. Seks kontaktlærere på mellomtrinnet, bosatt på Østlandet har vært informanter i denne studien. I brevene besvarte informantene tre spørsmål med forankring i forskningsspørsmålene. Det første var «I ulike kommuner og på forskjellige skoler kan praksisen for hvordan en går fram når man er bekymret for en elev være ulik. Beskriv hvordan prosessen foregår fra du er bekymret for en elev til det meldes til PPT». Det andre brevspørsmålet var «Alle elever er ulike og har behov for at undervisningen tilpasses sine forutsetninger. Beskriv hvordan du tilpasser undervisningen til elever du er bekymret for». Det siste spørsmålet var formulert slik: «Hvilke nye muligheter og utfordringer opplever du at et vedtak om spesialundervisning kan ha for elever du er bekymret for». Studiens datamateriale ble analysert med koder og kategorier, samtidig som jeg benyttet meg av dobbel hermeneutikk og den hermeneutiske sirkelen som analyse- og tolkningsverktøy. Derfor bærer analysen og drøftingen preg av mine fortolkninger av datamaterialet, i tillegg til mitt teoretiske rammeverk.
Resultatene av undersøkelsen indikerer at lærere vurderer elevers behov for spesialundervisning gjennom en saksgang som er sterkt inspirert av den spesialpedagogiske tiltakskjedens to første faser: førtilmeldingsfasen og tilmeldingsfasen. Undersøkelsen viser at dersom lærere vurderer om en elev har behov for spesialundervisning, så starter prosessen med en bekymring. Selve bekymringen ses i lys av om eleven får tilfredsstillende utbytte av opplæringa og resultater fra kartlegginger. Dersom læreren er bekymret drøftes eleven med andre. Ifølge studien tilpasser lærerne undervisninga med utgangspunkt i nivå og forutsetninger, og på gode og varierte måter. I tillegg peker resultatene på flere utfordringer lærerne opplever ved spesialundervisning. Undersøkelsen avdekker også et urovekkende funn: at rektor ikke er delaktig i verken drøftingen av eleven læreren er bekymret for, i iverksettelse av tiltak for å bedre situasjonen eller selve henvisningen til PPT. | nb_NO |
