Kartlegging av treningskontaktordningen i Norge – utbredelse, organisering og erfaringer

Abstract

Bakgrunn for oppgaven var med tanke på befolkningens helse og hvordan løse problemer som inaktivitet som truer folkehelsen, spesielt for den delen av befolkningen som regnes som ungdom. Hvilke tiltak burde gjennomføres, hvordan fungerer de og har de en ønsket effekt? Fungerer slike helsetiltak og er treningskontaktordningen et gunstig tiltak for å fremme folkehelsen. Hva kreves for at slike helsetiltak skal fungere over tid?

Problemstilling var hvorvidt treningskontaktordningen var utbredt på landsbasis og dens omfang, samt hvilke erfaringer som er knyttet til organisering og implementering av ordningen. Underproblemstillinger tok for seg om det eksisterte noen forskjeller blant kommuner med og uten treningskontaktordning og hvordan rekruttering og kursing av treningskontakter ble gjennomført.

Metoden hadde et design som en trefasestudie og gjennomført som en kvantitativ undersøkelse med en deduktiv tilnærming og populasjonsutvalg.

Resultatet var at 67 kommuner og tre bydeler har en aktiv treningskontaktordning per november 2016 som hovedfunn. Det eksisterer forskjeller og ulikheter for hvordan treningskontaktordningen organiseres og forvaltes, og forskjellene er store. Ordningen er sårbar ved sin avhengighet av ildsjeler og til tider utilstrekkelig implementering. Angående kursing og et teoretisk rammeverk er treningskontaktordningen mangelfull.

Konklusjonen er at forskjellene mellom kommuner med og uten treningskontakt er i positiv favør de kommunene med en treningskontaktordningen, men ikke signifikant. Ordningen har store utfordringer knyttet til organisering og implementering. Skal treningskontaktordningen brukes som et landsdekkende tiltak mot folkehelsen kreves det at ordningen settes i system og løftes opp på politisk nivå, og for enkelte kommuner vil tiltaket virke overflødig.