Utøvelse av spesialpedagogiske tiltak i barnehagen – i spennet mellom individ og fellesskap

Abstract

Temaet for denne masteroppgaven er spesialpedagogisk arbeid i barnehagen. Da spesialpedagogisk arbeid er omfattende og mangfoldig, har jeg valgt å avgrense studien til å dreie seg om tilbudet til barn med enkeltvedtak. Formålet med studien er å få økt innsikt i hvordan spesialpedagogiske tiltak utøves for å sikre både individuell tilrettelegging og inkludering for barn med spesielle behov i barnehagen. Problemstillingen i denne studien er: Hvordan utøves spesialpedagogiske tiltak i barnehagen - i spennet mellom individ og fellesskap. For å konkretisere og spesifisere problemstillingen har jeg utarbeidet forskningsspørsmål med utgangspunkt i det teoretiske grunnlaget. Forskningsspørsmålene er knyttet til hvordan tiltakene tilrettelegges og organiseres, og spesialpedagogenes begrunnelser for de organisatoriske valgene de gjør, samt hvilke muligheter og hindringer de opplever med tanke på å inkludere barnet i barnehagens fellesskap.

For å belyse problemstillingen og besvare forskningsspørsmålene ble det gjennomført kvalitative intervju av fire spesialpedagoger fra ulike barnehager som jobber med barn med særskilte behov. Analysearbeidet ble gjennomført ved å lete etter særegenheter og fellestrekk i det transkriberte datamaterialet. Funnene ble drøftet og analysert i lys av relevant teori på området.

Sentrale funn i studien viser at den spesialpedagogiske hjelpen ofte blir organisert som individuell støtte, og som trening utenfor det ordinære barnefellesskapet. Selv om det betyr at barnet tas ut av gruppen, peker informantene på at de spesialpedagogiske tiltakene vil være den innsatsen som minsker gapet mellom krav og forutsetninger, og som muliggjør deltakelse i fellesskapet. Slik sett viser funn i studien at individuell ferdighetstrening på enerom kan ha et inkluderende potensial. Funnene viser at spesialpedagogene står overfor et dilemma i valget mellom fellesskapets aktiviteter og individuelle tiltak som fører barn ut av fellesskapet.

Andre sentrale funn i studien viser at den spesialpedagogiske hjelpen i så stor grad som mulig utøves på avdeling i stor eller liten gruppe, slik at barn med spesielle behov kan delta og være en del av barnefellesskapet. Det viser seg imidlertid å være stor variasjon i hvilke muligheter og hindringer spesialpedagogene opplever med tanke på å utøve spesialpedagogiske tiltak i barnets naturlige miljø, og fellesskapets evne til å tilpasse seg mangfoldet i gruppa. I enkelte barnehager viser det seg at fellesskapets måte å være fellesskap på gir barn med spesielle behov store vansker med å delta. Store rom og barnegrupper, samt fastlåst og ufleksibel struktur og organisering er faktorer som ikke støtter opp om inkluderende prosesser. Barnet må tilpasse seg strukturen og fellesskapet, og ikke omvendt. Det medfører at barn tas ut av gruppen fremfor at hjelpen utøves i barnets naturlige miljø. Barn med enkeltvedtak får dermed et tilbud som avviker fra det ordinære tilbudet i barnehagen.

Det kommer frem i studien at de muligheter og hindringer spesialpedagogene møter med tanke på å inkludere barnet i fellesskapet, kan se ut til å variere avhengig av om de jobber i én eller flere barnehager og om barnehagen de jobber i er tilrettelagt eller ordinær. Det ser ut til at i de tilrettelagte barnehagene der spesialpedagogene har fast tilholdssted, klarer personalet sammen i større grad å legge til rette et tilpasset og inkluderende leke- og læringsmiljø som har rom for mangfoldet.

Funn i studien viser også at tett samarbeid mellom spesialpedagoger og det allmennpedagogiske personalet har betydning for utøvelsen av den spesialpedagogiske hjelpen. Informantene trekker frem betydningen av møtearenaer, kompetanse og systemtiltak som faktorer som vil føre til felles forståelse, felles ansvar og bidra til individuell tilpasning i miljøet.