| dc.description.abstract | Oppgaven har som mål å belyse hvilken betydning diagnostisering har for førskolebarn og oppfølgingen de får. Formålet med undersøkelsen er å finne ut hvordan klinikere reflekterer rundt evidensbasert og erfaringsbasert praksis og hvilken betydning Early Intensive Behavioral Intervention (EIBI) har i denne sammenheng. Utgangspunktet for undersøkelsen er debatten rundt evidensbaserte intervensjoner for barn.
Teoretisk tar oppgaven utgangspunkt i vitenskapelige og samfunnsmessige begrunnelser. Innen medisin og helse er det stort fokus på evidensbasert praksis. Helseforetakene har målsetting om å anvende evidensbaserte metoder i utredning og oppfølging. Evidensbasert praksis er prosesser som inngår i klinisk arbeid og integrerer evidens, klinisk praksis og brukerkunnskap (Sackett et al., 1996). Det eksisterer et spenningsforhold mellom evidensbasert og erfaringsbasert praksis. Evidensdebatten foregår også i utdanningssystemet. EIBI er en intervensjon for førskolebarn med autismespekterforstyrrelser (ASF) hvor opplæringen foregår i barnehage og skole.
Kvalitative metoder sikter mot å forstå og beskrive fenomener (Malterud, 2011). Kvalitative metoder egner seg for beskrivelse og analyse av karaktertrekk, egenskaper eller kvaliteter ved den medisinske virkeligheten (Malterud, 2011). I dette prosjektet ble det gjennomført syv semistrukturerte intervjuer av klinikere i helseforetaket om deres arbeid med førskolebarn med autismespekterforstyrrelser, om diagnostiseringens betydning, spenningsfeltet mellom evidens og praksis, samt opplevelser rundt metoden EIBI.
Analysene i prosjektet foregikk ved at dataene ble redusert ved å sortere informantenes utsagn etter aktuelle temaer og begreper med hensyn til problemstillingen. Tolkning av data er en subjektiv prosess hvor antagelser og refleksjoner kommer frem i drøftingen. Tolkingen av utsagnene er bindeleddet mellom empiri og teori i denne undersøkelsen. Resultatene i undersøkelsen kan være anvendbar med tanke på pragmatisk validitet (Kvale & Brinkmann, 2009). Informantene viser gode evner til refleksjoner rundt spenningsfeltet mellom forskning og praksis. Funnene i undersøkelsen tar riktignok utgangspunkt i et smalt utvalg. Undersøkelsen kan likevel være av interesse for andre yrkesgrupper som arbeider med diagnostisering, intervensjoner eller praktisk oppfølging for førskolebarn med ASF.
Funnene understøtter teori om at tidlig diagnoser er svært viktig for å få tidlig oppfølging og for å minske utviklingsforsinkelsen hos førskolebarn med ASF. Informantene støtter at EIBI er den beste tilgjengelige dokumenterte metoden i denne sammenheng. Flere understreker viktigheten av at implementeringen er kvalitetsmessig god. Et noe overraskende funn var at informantene mener at førskolebarn med utviklingsforsinkelser som feilaktig får en autismediagnose ikke er urovekkende, såfremt det ikke foreligger alvorlige forhold som eksempelvis omsorgssvikt. Begrunnelsen er at informantene har tro på at barn med utviklingsforsinkelse generelt kan ha effekt av opplæring med EIBI. De har forskningsmessig støtte i at barn med utviklingsforsinkelser kan ha stort utbytte av intervensjonen EIBI. Opplæringen kan medføre at barn slike vansker ikke trenger like omfattende helsehjelp eller særskilt tilrettelegging senere i livet. Det er fremdeles et behov for forskning på hvilke individuelle faktorer som avgjør om barnet oppnår effekt med EIBI.
Rapporten konkluderer med at evidens og erfaring ikke er motsetningsforhold, men komplementære prosesser som er helt nødvendig for å ivareta god kvalitet i utredning og oppfølgingstilbud av førskolebarn med ASF. | nb_NO |
