| dc.description.abstract | Fysiske vassdragsinngrep kan redusere habitatets kompleksitet og resultere i tap av biologisk mangfold i elver. For å avbøte negative effekter av vassdragsinngrep kan elveøkosystemer restaureres. Elverestaurering brukes ofte for å øke den strukturelle kompleksiteten av elvehabitater, for derved å øke rekrutteringen av laksefisk (Salmonidae). Til tross for til dels omfattende tiltak, blir effekter av elverestaurering sjelden dokumentert gjennom gode overvåkningsprogrammer med tilstrekkelig varighet. Studiedesign som evner å skille mellom restaureringseffekter og naturlig bakgrunnsvariasjon brukes også sjelden. Bare i USA, Europa og Australia er over 90 % av elverestaureringsprosjekter kun overvåket gjennom visuell estimering. Det har derfor ikke blitt gjort mye som faktisk dokumenterer effekter av elverestaurering på laksefisk.
Vallaråi i Seljord, Telemark, er et sterkt modifisert elveleie (SMVF) på 1,2 km fra undervann Sundsbarm kraftverk til utløp i Seljordsvatnet. Elva er påvirket av fysiske reguleringsinngrep, samt effektkjøring som medfører betydelig variasjon i vannføringer og vanntemperaturer over døgnet og året nedstrøms Sundsbarm kraftverk. Den øvre halvdel av aktuell strekning i Vallaråi har blitt fysisk endret, som følge av kanaliseringsarbeid i forbindelse med kraftutbygging i 1969-1970, og senere ved omlegging og utbedring av E134 i 1985. I elva forekommer en lokal bestand av ørret (Salmo trutta) som bruker elva som leveområde. Ørret og storørret fra Seljordsvatnet bruker også Vallaråi som gyte- og oppvekstområde. Andre naturlige fiskearter i Vallaråi er bekkeniøye (Lampetra planeri) og trepigga stingsild (Gasterosteus aculeatus). Ørekyte (Phoxinus phoxinus) er innført, sannsynligvis på 1970-tallet.
For å undersøke konsekvenser av reguleringsinngrepene ble det gjennomført fiskebiologiske undersøkelser (bl.a. elektrofiske og bestandsestimeringer på syv stasjoner) i Vallaråi i årene 2008-2010. Stasjonene ble valgt etter habitattype og deres geografiske plassering langs elvebredden. Basert på resultatene fra undersøkelsene ble det senere utformet forslag til habitattiltak som ble gjennomført i 2012 og 2013. Et av tiltakene var et pilotprosjekt som besto av å etablere tre motstrøms kiler langs elvekanten, kombinert med lave grovsteinede buner. Disse ble konstruert for å skape gode habitater for ørret, og samtidig unngå stranding av fisk på grunn av effektkjøring. For å overvåke effekter av habitattiltakene i etterkant av restaureringen, ble det i foreliggende prosjekt utført fiskebiologiske undersøkelser med elektrofiske og bestandsestimeringer fra 2014 til 2016 på åtte stasjoner.
Restaureringstiltak ble kun utført i den øvre kanaliserte delen av Vallaråi, og stasjonene på denne strekningen (stasjon 4, 5 og 6) var enten direkte- eller indirekte påvirket av tiltakene. Denne delen av elva fungerte derfor som behandlet strekning, mens den nedre ‘naturlige’ delen av elva (stasjon 1, 2 og 3) fungerte som kontrollstrekning, ettersom disse stasjonene var upåvirket av tiltakene (behandlet-kontroll design). Kilene i Vallaråi ligger på stasjon 5, 5b og 5c. Stasjon 5b og 5c ble etablert i sammenheng med restaureringen i 2012, og ble derfor kun avfisket i etterkant av restaureringen. Stasjon 5 ble derimot etablert og avfisket i sammenheng med undersøkelsene fra 2008-2010, og stasjonen fungerte derfor som en før- og etterkontroll for kilene. På stasjon 5, 5b og 5c fungerte også transekter i tilknytning kilene som behandling, og transekter utenfor som kontroll (behandlet-kontroll design).
Ørret er den dominerende arten i Vallaråi, og det ble fanget mer ørret i årene etter restaureringen (79 %), enn i årene før (73 %). Det forekommer også mye ørekyte i elva, men det ble fanget mindre ørekyte i årene etter restaureringen (15 %), enn i årene før (24 %). Både bekkeniøye og stingsild forekom før og etter restaureringen, men i lite antall. Det ble påvist store ulikheter i fisketettheter mellom stasjonene og årene på den undersøkte elvestrekningen. Dette skyldes i første rekke elvas varierende habitat mellom stasjonene og varierende rekruttering fra år til år. Ulike feltforhold (vannføring og vanntemperatur) kan også bidra til variasjon. Totalt har tettheter av ørret i Vallaråi variert fra 0-130 individer mellom stasjonene, med et gjennomsnitt på 50 ind./100 m2 (±SD 18,3) mellom årene.
Fra før til etter restaurering av Vallaråi økte den totale tettheten av 0+ ørret på hele den undersøkte strekningen fra 21 ind./100 m2 (±SD 31,4) til 31 ind./100 m2 (±SD 34,9). For 1+ og eldre ørret økte den totale tettheten fra 20 ind./100 m2 (±SD 12,6) til 29 ind./100 m2 (±SD 21,9).Tettheter av ørret økte dog kun på den restaurerte strekningen i elva. Fra før til etter restaurering økte tetthet av 0+ ørret i den øvre delen av elva (restaurert strekning) fra 10 ind./100 m2 (±SD 9,1) til 28 ind./100 m2 (±SD 50,9). Tetthet av 1+ og eldre ørret økte fra 19 ind./100 m2 (±SD 13,6) til 37 ind./100 m2 (±SD 27,4). I den nedre delen av elva (kontrollstrekning) var gjennomsnittlig tetthet av sommergammel ørret (0+) og eldre ørretunger (>0+) den samme både før og etter restaurering. Restaureringstiltakene er derfor sannsynligvis årsaken til høyere tetthet på den restaurerte strekningen. Når det gjelder lengder av ørret, ble det fanget større ørretrekrutter (>1+) i årene etter restaurering, sammenlignet med årene før i både øvre- og nedre del av elva. Restaureringstiltak er derfor ikke alene den eneste årsaken til større lengder av eldre ørret. Det ble likevel fanget større ørret (>1+) på den restaurerte strekningen (124,3 mm ±SD 19,8), sammenlignet med kontrollstrekningen (118,0 mm ±SD 36,2), noe som videre indikerer at restaureringstiltakene hadde en effekt utover den naturlige bakgrunnsvariasjonen.
Undersøkelsene viser også en økning både i tetthet og størrelse til ørret som en følge av restaureringstiltak i form av kiler. På kontrollstasjon 5 økte tettheter av 1+ og eldre ørret fra 10 ind./100 m2 (±SD 2,5) før restaurering, til 38 ind./100 m2 (±SD 16,7) etter restaurering. Lengder av eldre ørretrekrutter (>1+) var også større på stasjonen i årene etter restaurering (148,2 mm ±SD 31,5), enn i årene før (109,9 mm ±SD 1,7). I tilknytning kilene ble det også påvist at ørret var den dominerende arten (83 %), og at det var høyere tettheter (i to av tre kiler) og større ørret i kilene, enn på direkte tilstøtende strekninger der elvebredden ikke var restaurert. Disse resultatene indikerer at kilene favoriserer ørret framfor ørekyte, samt at kilene skaper gode oppholdsplasser for spesielt eldre ørretrekrutter (>1+). Ettersom tetthet av ørret økte på den restaurerte strekningen i Vallaråi (spesielt i tilknytning kilene), er det rimelig å anta at habitattiltakene også reduserer strandingstap ved effektkjøring. Fiskebiologiske undersøkelser bør likevel fortsette for å dokumentere effekter av restaureringstiltakene over lengre tid, fordi det kan ta mer enn tre år å registrere varige effekter av habitatendringer på fiskepopulasjoner. | nb_NO |
