| dc.description.abstract | Denne rapporten omhandler bruken av arbeidsmarkedstiltak overfor yrkeshemmede med psykiske lidelser og hvilke effekter tiltakene har for denne gruppen. Yrkeshemmede med psykiske lidelser utgjør en forholdsvis stor gruppe yrkeshemmede. Avhengig av hvilke diagnosegrupper som inkluderes, utgjør de mellom 20% og 25% av alle yrkeshemmede. Bakgrunn for rapporten er tidligere undersøkelser som har vist at yrkeshemmede med psykiske lidelser har dårligere sysselsettingseffekt enn andre yrkeshemmede. Med dette som utgangspunkt, har vi i denne rapporten vært opptatt av om tiltakene i Aetat kan benyttes mer effektivt overfor denne gruppen yrkeshemmede. I rapporten søker vi svar på følgende tre spørsmål: · Er tiltaksbruken overfor de med psykiske lidelser annerledes enn tiltaksbruken overfor andre yrkeshemmede? · Er det noen tiltak som er spesielt effektive eller spesielt lite effektive for yrkeshemmede med psykiske lidelser? · Hvor lenge er det hensiktsmessig at de med psykiske lidelser er i tiltak? I forhold til det første spørsmålet er det lite som tyder på at tiltaksbruken for de med psykiske lidelser skiller seg vesentlig fra tiltaksbruken for andre yrkeshemmede. Som for andre yrkeshemmede er det skoletiltak og arbeidspraksis som benyttes mest. I henhold til vårt datamateriale fra siste halvdel av 1990-tallet, er det i overkant av 1/3 som har vært i et skoletiltak, mens i underkant av 1/3 har vært i en ordinær arbeidspraksis (hospitering og offentlig sysselsettingstiltak). Her finner vi at de med psykiske lidelser i noe større grad enn andre yrkeshemmede deltar i skoletiltak. Videre finner vi at det er en klar overrepresentasjon av yrkeshemmede med psykiske lidelser i tiltaket Arbeid med bistand. Bruken av dette tiltaket har også økt de siste årene. Av tiltaksdeltakere med psykiske lidelser er det i dag omtrent 1/10 som deltar i Arbeid med bistand. I denne, som i tidligere undersøkelser, finner vi at yrkeshemmede med psykiske lidelser i mindre grad kommer i jobb etter attføringen sammenlignet med andre yrkeshemmede. En forklaring på dette er at de med psykiske lidelser har lengre trygdehistorie og mindre arbeidserfaring enn andre yrkeshemmede. I tillegg finner vi også at de i langt større grad er enslige og barnløse, noe som indirekte kan påvirke jobbsuksessen. Når vi kontrollerer for disse faktorene i analysemodellene, blir forskjellen i jobbsuksess mellom de med psykiske lidelser og andre yrkeshemmede klart mindre. Men selv når vi tar hensyn til disse forskjellene, finner vi at de med psykiske lidelser har en signifikant dårligere jobbsuksess enn andre yrkeshemmede. Med andre ord tyder dette på at diagnosen i seg selv representerer en større barriere for de med psykiske lidelser enn diagnosen til andre yrkeshemmede. Et sentralt spørsmål er derfor hvordan Aetats tiltaksapparat fungerer i forhold til de spesielle barrierene yrkeshemmede med psykiske lidelser har. Et gjennomgående trekk her er at de tiltakene som gir gode resultater for andre yrkeshemmede, gir også relativt sett gode resultater for personer med psykiske lidelser. Motsatt, de tiltakene som gir mindre gode resultater for andre yrkeshemmede, gir også mindre gode resultater for de med psykiske lidelser. Men som nevnt over, er resultatene gjennomgående noe dårligere for de med psykiske lidelser sammenlignet med andre diagnosegrupper. Det er imidlertid noen tiltak som avviker fra dette generelle mønsteret. Dette gjelder spesielt skoletiltak. I tillegg til at resultatene jevnt over er dårligere for de med psykiske lidelser, finner vi at skoletiltakene gir relativt sett dårligere effekt for denne gruppen sammenlignet med andre yrkeshemmede. I den sammenheng er det interessant å observere at skoletiltaket er det mest benyttede blant yrkeshemmede med psykiske lidelser, samtidig som de med psykiske lidelser benytter skole i noe større grad enn andre yrkeshemmede. Den samme negative effekten finner vi også i forhold til spesielle attføringstiltak (SPA) og enkelte kjeder der skole inngår. På den andre siden finner vi også tiltakskjeder hvor de med psykiske lidelser har en relativt sett bedre jobbeffekt sammenlignet med andre yrkeshemmede. Det betyr med andre ord at den generelle negative effekten av å ha diagnosen psykiske lidelser, reduseres ved bruk av denne typen tiltak. Dette gjelder tiltakskjeder som starter med arbeidstrening, og som ender opp med lønnstilskudd. Her snakker vi imidlertid mer om tendenser enn om entydige positive effekter. Resultatet er imidlertid interessant i den forstand at tendensene synes å være mer positive for tiltakskjeden enn for tiltaket Arbeid med bistand som har vært spesielt innrettet mot de med psykiske lidelser. Med utgangspunkt i et nyere, men mindre omfattende datamateriale og et annet utvalg, har vi gjennomført en tilsvarende analyse som over. Her viser resultatene at de med psykiske lidelser har en tendens til å ha bedre utbytte av å være i Arbeid med bistand (relativt sett) sammenlignet med andre yrkeshemmede. Dette kan bety at tiltaket Arbeid med bistand som på slutten av 1990-tallet var et forholdsvis nytt tiltak, har blitt bedre tilpasset denne gruppen. Selv om vi ikke uten videre kan sammenligne resultatene i de to analysene, kan de noe sprikende resultatene likevel gi grunnlag for en interessant metodisk diskusjon om bruken av tiltakskjeder versus bruken av Arbeid med bistand. I forhold til spørsmålet om varigheten i de ulike tiltakene, har andre undersøkelser vist at varigheten i tiltak har en positiv virkning på jobbeffekten. På samme måte finner vi her at jobbeffekten øker med varigheten på tiltak. Det er imidlertid ingen forskjeller mellom de med psykiske lidelser og andre diagnosegrupper når vi ser på den samlede tiltakstiden. Derimot finner vi at de med psykiske lidelser har bedre utbytte av å gå lengre i spesielt AMB fase 2 og lønnstilskudd enn andre yrkeshemmede. Den samme tendensen finner vi også i skoletiltak, men her er forskjellene ikke like markant. Dette kan med andre ord bety at det er mulig å oppnå noe bedre sysselsettingseffekter for de med psykiske lidelser ved å øke varigheten i enkelte tiltak. Et alternativ til å være tilbakeholden med å bruke utdanningstiltak overfor de med psykiske lidelser (som en følge av den relativt sett dårlige effekten), kan dermed være å øke varigheten på tiltaket (som en følge av den positive effekten av varighet). Undersøkelsen baserer seg på et datamateriale over yrkeshemmede i perioden fra og med 1996 til og med 1999. I dette materialet er det omtrent 22% som har diagnosen psykisk lidelse. I denne gruppen inngår også personer med diagnosen psykisk utviklingshemming. Disse utgjør omtrent 1% av hele utvalget på 56 000 personer. Denne gruppen hører ikke inn under diagnosekategorien psykiske lidelser og vi har derfor gjennomført en retest av analysemodellene der de med diagnosen psykisk utviklingshemming er tatt ut av utvalget. Denne reanalysen viser imidlertid at resultatene ikke endrer seg fra analysene som inngår i rapporten. | |
