| dc.description.abstract | Sentrum i denne avhandlingen er et studium av personens nøte med rnaterialet i den skapende prosessen. Studiefeltets innhold og plassering er lettest å forklare med utgangspunkt i hvordan jeg selv oppdaget det: I de siste 6 årene før jeg begynte å studere forming, hadde jeg studert musikk. For meg var begrepet kunst synonymt med musikk. Den skapende prosessen var situasjonen der jeg eller andre framførte musikken, og kunstens rnateriale var det auditive og det abstrakte i tonene, fraseringen, musiseringen. Da jeg begynte å studere forming, ble jeg reintrodusert for et rnateriale som konkret motspiller i skapingen. Den fysiske bearbeidingen, det harde arbeidet, og den nesten påtrengende konkretiseringen i det ferdige objektet, dannet en sterk kontrast til musikkens forgjengelige imrnaterialitet. På samme tid som konseptueringen, uttrykket og tolkingen hadde likhetstrekk i musikken og i formingen, var selve prosessene svært forskjellig. Bearbeidingen av treet ble en fysisk prosess, som på en måte kom nærmere min egen kropp. Dette. var en overraskelse for meg, fordi mitt instrument tidligere først og fremst hadde vært stemmen. Sangstemmen min er en del av meg selv, og jeg ville ikke trodd at jeg kunne oppleve at et rnaterile som et objekt i verden kunne komme nærmere inn på meg enn det mine egne stemmebånd kan. Denne oppdagelsen reiste flere spørsmål: Hva er det som gjør at denne kontakten med rnaterialet er så spesiell? Hvordan kan dette rnaterialet utenfor meg komme så nært? Hva er det som gjør at jeg plutselig kan våkne opp etter å ha arbeidet intensivt lenge, og se meg selv stående rolig og bare ta på treet, og hva betyr denne sensoriske kontakten for min opplevelse av rnaterialet? Det er noe spesielt som foregår i den skapende prosessen i det personen konseptuerer selve ideen i et konkret medium. Dette har ikke bare med en bestemt holdning å gjøre, for da ville jeg ikke opplevd så sterkt skille mellom stemmen og treet. Heller ikke kan det være rene fysiologiske/psykologiske prosesser, fordi den kunstneriske opplevelsen rommer mer enn dette. På samme måte kan ikke skillet ligge ensidig i formutviklingen, mellom muligheten til å skape et genuint uttrykk i stedet for å uttrykke noen annens (komponistens) intensjoner, fordi opplevelsene kom allerede ide første prosessene, altså før jeg hadde opparbeidet en forståelse for, eller oppdaget mulighetene for å skape et personlig tredimensjonalt formuttrykk. Min oppfatning er at årsakene til den spesielle opplevelsen ligger et sted innimellom disse mulige punktene: holdningen, de fysiologiske/psykologiske prosessene, den kunstneriske opplevelsen og formutviklingen. Ved å studere de ulike elementene nærmere, og forsøke å skissere det nettet av relasjoner prosessen består av, vil det være mulig å forstå bedre hva som foregår og hva som gjør hver enkelt situasjon spesiell. | |
