| dc.description.abstract | Det finnes ikke noe materiale i verden som har preget menneskets historie som tre. Ikke noe annet materiale har påvirket oss så mye og ikke noe annet materiale har vi satt vårt preg i som tre. Trematerialene har vært med oss i årtusener. Det er det mest universelle materialet vi kjenner til: lett eller tungt, mykt eller hardt, bøyelig eller stivt, kompakt eller porøst – tre gir en uendelig rekke av muligheter.” (Glas & Spring, 2005) (egen fri oversettelse fra tysk). Nichts gibt es auf der Welt, das wie das Holz mit uns Menschen die gesamte Geschichte teilt. Kein anderer Stoff hat uns so geprägt, keinen anderen Stoff haben wir so weit gestaltet und verwandelt. Holz ist seit Jahrtausenden modern. Es ist der universellste Werkstoff, den es gibt. Leicht oder schwer, weich oder hart, biegsam oder unbeugsam, dicht oder porös – Holz bietet ein unfassbares Spektrum an Möglichkeiten. Side 15 (Glas & Spring, 2005) Trær har gitt oss beskyttelse for vær og vind. Menneskets kanskje største hendelse i utviklingen var å kunne lage bål, sørge for varme og muligheten til å steke, koke og bake mat. Jaktvåpen som pil og bue og redskaper som kniver og økser ble laget av ulike trematerialer. Gjennom min utdannelse til møbelsnekker, faglærer i forming, kunst og håndverk og som student ved masterstudiet på Høgskolen i Telemark har jeg møtt på mange kreative og praktisk skapende mennesker. Men forbausende få av de jeg møtte torde å satse på tre som sitt formgivings emne. Inntrykket mitt er at de aller fleste mennesker ”faller” for materialet – det er en slags magisk tiltrekning for å ville ”ta på” ting som er laget i tre. Noen ganger kan denne begeistringen slå ut i kommentarer som: ”Å så fantastisk – hvordan får du det til? – Jeg synes tre er et så fantastisk materiale, men jeg kan ikke noe om det. Det er så vanskelig å forme i. Når jeg spikker vekk en flis for mye så er den borte. Jeg skulle gjerne jobbet med tre, men har jo ingen erfaring”. Er det virkelig så vanskelig å lære håndtering av tre? Hva beror dette på? Det gjør inntrykk på meg at dette eldgamle kulturmaterialet har fått en slik underlig posisjon. Hvordan skal barn komme i kontakt med trematerialer og hvordan skal en få de voksne ”tilbake til røttene”? Må det rives ned noen barrierer for at flere tør å komme i kontakt med materialet igjen? Trenger vi en annen tilnærming, andre undervisningsmetoder, nye læringsarenaer, verktøy eller læremidler? Inspirasjonen til og nysgjerrigheten til denne masteravhandlingen oppstod ut fra min forundring over skillet mellom medmenneskers generelle begeistring for materialet tre- og trearbeid og at det blir færre og færre som våger å befatte seg med materialet som formgivingsmateriale. | |
