| dc.description.abstract | I avhandlingen rettes oppmerksomheten mot barns lek i rom, kroker og hjørner i barnehagen, og hvordan bord, stoler, lekemateriell og fargestifter – det som omtales som materialitet – inngår i et samspill som har betydning for barnas lek og lekemuligheter. Utgangspunktet for dette fokuset er en nysgjerrighet på hvordan barn bruker rom og hvordan rommene og materialiteten settes i spill av barna i lek, og hvordan barns levde lekeerfaringer skaper stemninger og blir viktige bidrag i barns danningsprosesser. Hensikten med studien er å få kunnskap om hvordan barnas lek, handlinger og erfaringer er knyttet til rommene og materialiteten i barnehagen og hvordan dette får betydning i barns meningsskaping. Avhandlingen utgjør en fortolkende studie av barns lekeerfaringer med rom og materialitet i barnehagen.
Den overordnede problemformuleringen for studien er: Hvordan erfarer barn muligheter for lek innenfor barnehagens rom og materialitet? Denne problemformuleringen søker jeg å besvare gjennom tre artikler og en utfyllende kappe.
Studiens empiri er fra feltarbeid i to barnehager i 2-5 års grupper, der den metodiske tilnærmingen har vært deltakende observasjon, supplert med foto og video. Studien bygger på kroppsfenomenologien som et ontologisk grunnlag for å forstå forholdet mellom kroppssubjektet og verden. Kroppsfenomenologien kjennetegnes av at den forener kropp og tanke, subjekt og objekt, noe som innebærer at en opphever et strengt skille mellom subjekt og objekt, også omtalt som ikke-dualistisk ontologi. Dette gjør det mulig å fortolke hvordan rom og materialitet viser seg for barn og får pedagogisk betydning. Studien bygger på et flerstemmig teoritilfang, med det situerte som et felles omdreiningspunkt. Det situerte perspektivet viser til at det kontekstuelle har en særlig betydning. Deltakelse og læring i et situert perspektiv er utviklet av sosialantropologen Jean Lave og pedagogen Etienne Wenger (Lave & Wenger, 1991). Kroppssubjektets situerte forhold til rom og materialitet er inspirert av den franske filosofen Maurice Merleau-Pontys arbeider (Merleau-Ponty, 1962, 1968).
Studiens funn er presentert gjennom en teoretisering og konseptualisering av å gjøre rom, doing space i hovedrom, mellomrom og bakrom. Hovedrommet slik det har framstått i materialet er betegnelsen på et konkret rom, det rommet i barnehagen som ofte omtales som avdelingen, der barna opplever at de hører til og der det alltid er en ansatt tilstede. Funnene tilsier at de eldste har gode lekemuligheter i hovedrommet fordi det romlige og materialiteten rettet seg mot bordaktiviteter som å skrive, tegne, arbeide med tall og spille spill. Studien viser at de hovedrom som ikke har plass til lek på gulvet, og heller ikke har materialitet som gir muligheter for fleksibel bruk, utgjør en begrensning for de yngste barnas lekemuligheter. Videre viser materialitet at mellomrom og bakrom ofte oppstår med utgangspunkt i hovedrommet, og representerer de rommene barna selv skaper. Mellomrommet er betegnelsen på et fortolket, abstrakt, sanselig og opplevd rom som omslutter de som deler en lek. Mellomrommet skapes som et virtuelt rom for å beskytte leken, midt mellom annen pågående lek. Bakrommet er et slags mellomrom, men skiller seg fra det som er beskrevet over ved at det er lukket og skjult for innsyn. Bakrommet framstår som et sted der hemmeligheter og fortrolighet deles, et sted barna tar pause fra oppmerksomhet. I bakrommet råder til tider helt andre normer enn i barnehagen for øvrig. Det er særlig i mellomrommene og bakrommene at leken pågår på barnas premisser.
Denne studien på vei mot en rom(s)lig pedagogikk utgjør et kunnskapsbidrag som gjennom fortolkning søker å løfte fram barns kompetanser og meningsskaping i deres lekeerfaringer. Betegnelsen rom(s)lig uttrykker at pedagogikken skapes og virkeliggjøres i samspillet mellom mennesker, rom og materialitet med en åpen innstilling til barns måter å skape mening gjennom å gjøre og leke | nb_NO |
