Begjærsattraksjon: å bejae kulturdynamikk via fiksjon

Abstract

Jeg anvender et filosofisk rammeverk for å undersøke skjæringspunktet mellom kultur og begjær blant hovedpersonene i Franz Kafkas fiksjon for å gi et nytt perspektiv på denne fremstillingen. Ved å integrere formalistisk litterær analyse med ideene til filosofen Gilles Deleuze, kombinerer min metodikk eksperimentelle, erfaringsbaserte og analytiske lesestrategier. Ytterligere poststrukturalistiske konsepter om kulturdynamikk forankrer fiktivt begjær i kulturell virkelighet ved å fremheve dets flytende natur.

Mens jeg utdyper rådende tolkninger av Kafka som en modernitetskritiker, forsøker jeg å destabilisere tradisjonelle assosiasjoner som knytter begjær til mangel, innestengning eller desperasjon. Jeg introduserer det filosofiske konseptet begjærsattraksjon som en dynamisk kraft som former kulturliv og selvuttrykk, plassert i forbindelse med materielle interaksjoner, og innebygd i de håndgripelige aspektene ved kultur og menneskelig erfaring, som både påvirker og blir påvirket av dem. Jeg utforsker hvordan normer og identiteter reguleres og overskrides, og fastholder at hovedpersonene eksperimenterer med uttrykk for fellesskapstilhørighet og identitetsutøvelse. Jeg konkluderer med at dette bekrefter marginaliserte, posthumane og andre mangfoldige identiteter via hovedkarakterenes overskridende selvuttrykk.

Bejaende budskap er rikelig til stede og innebygd i hovedpersonenes sysler. Det symbiotiske samspillet i begjærsttraksjonen belyser både mindre krefter, som differensierer via naturens improviserte eksperimentasjon, og større krefter, som homogeniserer via kulturens ritualiserte repetisjon. Behovet for en slik dikotomi oppstår imidlertid fra iboende menneskelige trekk, slik som tendensen til å forskanse seg i vanemessig og binær tenkning. Ved å overskride disse begrensningene i en post/transhuman fremtid, kan vi bejae ikke-eksistensen av dikotomi totalt sett.

Disse positive budskapene har betydning ikke bare for Kafka-studier, men også for litteratur- og kulturvitenskap for øvrig; Jeg argumenterer for at begjær og lidelse i Kafkas fortellinger blir overdrevent oppfattet som negativt i populærkulturens rammer og kritiske paradigmer, på grunn av stivheten og overtalelsesevnen til mytologiserte fortellinger og regjerende sannheter. Det er ikke selve byråkratiet eller teknologien som er erotisert i Kafka, men snarere de organiske prosessene som fører til deres sammenbrudd og forfall. Dette omfatter forringelse av juridiske prosesser, kommunikasjonsmidler, organer, kropper, maskiner, med mer. I Kafka møter vi ikke bare kritikk, men også vitale bejaelser av naturen, kulturen og tidens gang.

I employ a philosophical framework in examining the intersection of culture and desire among the protagonists in Franz Kafka’s fiction to offer a new perspective on its portrayal. Integrating formalist literary analysis with the ideas of philosopher Gilles Deleuze, my methodology combines experimental, experiential, and analytical reading strategies. Additional poststructuralist concepts on cultural dynamics anchor fictional desire in cultural reality by highlighting its fluid nature.

While I elaborate on prevailing interpretations of Kafka as a critic of modernity, I attempt to destabilize traditional associations tethering desire to lack, entrapment or desperation. I introduce the philosophical concept of desiring-attraction as a dynamic force shaping cultural life and self-expression, situated at the nexus of material interactions, and embedded within the tangible aspects of culture and human experience, influencing, and being influenced by them. I explore how norms and identities are regulated and transgressed, maintaining that the protagonists experiment with expressions of communal be/longing and identity performance. I conclude that this affirms marginalized, posthuman, and other diverse identities by protagonists' acts of transgressive self-expression.

Affirming messages are plentiful, embedded in the protagonists’ pursuits. The symbiotic interplay of desiring-attraction illuminates both minor forces, which differentiate via the improvised experimentation of nature, and major forces, which homogenize via the ritualized repetition of culture. However, the need for such a dichotomy arises from inherent human traits, such as the tendency to entrench into habitual and binary thinking. By transcending these limitations in a post/transhuman future, we might affirm the non-existence of dichotomy altogether.

These positive messages hold significance not only for Kafka studies but also for literary and culture studies at large; I argue that desire and suffering in Kafka’s narratives is excessively perceived as negative in popular culture framings and established critical frameworks, due to the rigidity and persuasiveness of mythologized narratives and extant scholarship. It’s not the bureaucracy or technology itself that is eroticized in Kafka, but rather the organic processes that lead to their breakdown and decay. This encompasses the deterioration of legal affairs, means of communication, organs, bodies, machines, and more. In Kafka, we encounter not only critiques, but also vital affirmations of the course of nature, culture and time.