Medaljen har også en bakside. Høyere utdanning sett innenfra – vitenskapelig ansattes erfaringer og refleksjoner (HU-Viten)

Abstract

Studien Høyere utdanning sett innenfra – vitenskapelig ansattes erfaringer og refleksjoner (HU-viten) inkluderer 283 ansatte fra ulike fagfelt. Hovedformålet med studien er å få mer kunnskap om hvordan det er å være vitenskapelig ansatt, og hva som preger de vitenskapelig ansattes arbeidshverdag, slik informantene selv ser det. Data er innhentet i form av et nettskjema med bakgrunnsspørsmål og ett åpent hovedspørsmål der informantene ble bedt om å skrive en tekst om hvordan det er å være vitenskapelig ansatt i høyere utdanning. Det er det kvalitative materialet som omhandler informantenes beskrivelser av sine egne erfaringer og opplevelser som er i fokus i denne rapporten. I introduksjonen til det åpne spørsmålet er det presentert følgende hjelpespørsmål: Hva er det som preger arbeidshverdagen din, og hvilke muligheter og utfordringer byr den på? Hva fremmer og evt. hemmer kvalitet i høyere utdanning slik du ser det? Hvilke endringer kunne du ønske deg? Metoden som er brukt, kan omtales som en kvalitativ rundspørring.

Funnene kan deles inn i fem hovedtemaer. Det første, og mest overordnede, handler om kjennetegn ved utdanningslandskapet. Hovedtendensen i informantenes tekster er en bekymring for det som følger i kjølvannet av New Public Management (NPM). Aspekter som trekkes frem, er mer byråkratisering, økte produksjonskrav, mer fokus på tellekanter, mer styring, mer kontroll, mindre innflytelse og mindre akademisk frihet. Endring i studentgruppen beskrives også som et kjennetegn ved utdanningslandskapet. Denne endringen møtes på ulike måter. Noen vektlegger undervisernes ansvar for tilrettelegging, andre retter søkelyset mot utfordringer ved studentene. Informantene trekker frem at kvalitet i høyere utdanning fremmes av kompetanse, samarbeid, faglige fellesskap og faglig frihet. Fravær av slike faktorer, hemmer kvaliteten. En forskyvning av administrative oppgaver over på de vitenskapelig ansatte og det som omtales som byråkratisk støy, kan hemme kvaliteten både på selve arbeidet og de ansattes arbeidshverdag.

Det andre hovedtemaet i funnene omhandler ledelse og arbeidsvilkår. Blant informantene beskrives erfaring med mer toppstyring og økt avstand mellom ledere og de ansatte. Tendensen til at ledelsen er ikke-faglig og at det oppstår demokratiunderskudd i institusjonene, trekkes også frem. Et sentralt funn når det gjelder arbeidsvilkårene, er at det er en mismatch mellom de tilgjengelige ressursene og arbeidsomfanget. Regnestykket går ikke opp. Det er også en mismatch mellom den tiden egen kvalifisering tar, og den tiden som settes av til dette. Det er videre en tydelig tendens i materialet til at de normerte arbeidsukene ikke strekker til. Dette handler primært om at undervisningen er underbudsjettert, og at de administrative oppgavene har økt. Mye av arbeidet, særlig forskningen, flyttes hjem, og foregår på kveldstid, i helger og ferier uten at dette kompenseres. Arbeidsvilkårene preges også av at det er en rekke systemer og rutiner å forholde seg til, og at det stadig kommer nye systemer å sette seg inn i. Felles for mange av disse er at de kommer ovenfra, er tidkrevende å forholde seg til og kan oppleves som lite formålstjenlige. Noen av informantene har en opplevelse av å være på det som omtales som «taperlaget» som har lav lønn og midlertidige stillinger. Det siste er utfordrende både for de som ikke har fast stilling, og for fagmiljøer som erfarer stadig utskifting av kollegaer.

Det tredje hovedtemaet er arbeidsoppgavene. Hovedtendensen blant informantene er opplevelsen av at det er for mange og til dels konkurrerende arbeidsoppgaver. Den største tidstyven i arbeidshverdagen er administrative oppgaver. Arbeidet med studieadministrasjon og rapportering har økt. En rekke nye systemer og rutiner er tidkrevende, og det har foregått en forskyvning av arbeidsoppgaver fra administrativt til vitenskapelig ansatte. Dette bidrar til at det blir mindre tid til kjernevirksomheten. Det bidrar også til at arbeidsdagen fremstår som stadig mer fragmentert. I en slik hverdag kan forskning bli en salderingspost. Underbudsjettert undervisning og mye administrasjon er hovedgrunnene til at det blir lite tid til forskning. Tiden til forskning påvirkes også av økte krav om å søke ekstern finansiering og rapportering knyttet til slike midler. Dette tar tid fra selve forskningen, men kan slik noen trekker frem, også bidra til at andre kjerneoppgaver tones ned. Også undervisning kan dermed bli en salderingspost i en hverdag preget av mange administrative oppgaver og stort publikasjonspress. Det at forskning gjennomgående har mer status, kan også ha som konsekvens at undervisning blir nedprioritert.

Det fjerde hovedtemaet omhandler opplevelsen av å jobbe i høyere utdanning. Blant informantene beskrives både trivsel og mening, primært knyttet til kjerneoppgavene. Pluss-sider ved arbeidet, medaljens forside, er også at det en viss frihet til å påvirke innhold og en form for fleksibilitet i arbeidshverdagen. Men dette er ikke entydig. Friheten kan også føre til at arbeidet blir grenseløst. Dessuten oppleves friheten som truet. Og den såkalte fleksible arbeidshverdagen er ikke lenger så fleksibel gitt det som preger sektoren. De erfarte utfordringene kan også knyttes til at sentrale akademiske verdier er under press. Det uttrykkes frustrasjon over det som følger i kjølvannet av NPM med mye byråkrati, mye administrasjon, mismatch mellom oppgaver og ressurser og alt gratisarbeidet. Følgelig har informantene et kritisk blikk på systemet. Samtidig blir systemutfordringene et individuelt anliggende. Blant informantene beskrives en opplevelse av fremmedgjøring, press, stress og utilstrekkelighet. For noen påvirker krysspresset og følelsen av tilkortkomming egen helse. Arbeidsmiljøet kan bidra til trivsel og glede og fungerer som en hjelp og støtte for en gruppe av informantene. Andre savner faglige felleskap, eller de har erfaring med det som omtales som en ukultur eller et usunt arbeidsmiljø.

Det femte og siste hovedtemaet, Veien videre, belyser informantenes tanker om sin egen fremtid i jobben og deres ønsker for sektoren. Blant informantene er noen kritiske til sider ved det å jobbe i høyere utdanning, men de vil likevel bli i jobben. Andre er mer i tvil, eller de har bestemt seg for å slutte. Det som trekker i retning av å ville forlate jobben, er fokuset på økt produksjon, et timeregnskap som ikke går opp, den økte mengden administrative oppgaver, mangel på støttefunksjoner og lite støtte fra ledere. I tillegg kommer dårlig lønn, midlertidighet og en opplevelse av at det drives rovdrift på ansatte. Informantene har ulike ønsker når det gjelder utviklingen innenfor akademia. De ønsker seg mindre byråkratisering og styring, færre administrative oppgaver og mindre vekt på effektivisering. Det de ønsker seg mer av, er tillit og demokrati og mer administrativ støtte. Tid til å jobbe med kjerneoppgavene og mer realistisk ressursberegning går også igjen i beskrivelsene av ønsker for veien videre.