| dc.description.abstract | Hvordan vi i dagens Norge forstår familien som institusjon og oppvekstsvilkår preges av barnets beste interesse i sentrum. Ved en omsorgsovertagelse der barneperspektivet er i førersetet, vil barneverntjenestens vurdereringer av retten til familieliv og hensyn til foreldres ønsker og behov veies opp mot hva som er til barnets beste. Barn og foreldres samværsrett etter en omsorgsovertagelse beskyttes av norsk lovverk og internasjonale konvensjoner. I de tilfeller det vurderes som nødvendig og til barnets beste, kan samvær fastsettes på bestemte vilkår, og noen gang nektes. Norsk forskning på barnevernfaglig praksis viser på den ene siden at barn blir boende for lenge under skadelige omsorgssituasjoner, mens det på den andre siden viser at tvangstiltak blir vedtatt i familier som kunne nyttiggjort seg av mindre inngripende tiltak. Barnevernets praksis skaper store debatter i Norge og i Europa, og denne debatten ble utgangspunktet da jeg startet arbeidet med min masteroppgave.
Med denne masteroppgaven har jeg et ønske om å fremme kunnskap om hvordan retten til et familieliv for barn og biologiske foreldre forstås i Norge og i Europa, i de tilfeller der den daglige omsorgen har blitt vurdert som utilstrekkelig. Formålet har vært å undersøke hvilke forståelser og hvilke vurderinger om barn og familieliv som kommer frem i saker der Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) behandler retten til familieliv ut fra Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), artikkel 8. Jeg har kun undersøkt saker etter EMK artikkel 8, der sakene omfatter norsk barnevernfaglig praksis, og tatt utgangspunkt i domsavsigelser fra 2018-2020.
Masteroppgaven baserer seg på en kvalitativ dokumentanalyse av totalt ni domsavsigelser fra EMD som til sammen utgjør studiets datamateriale. Jeg har undersøkt hvordan EMD i de ni domsavsigelsene vurderer og forstår retten til familieliv, barnets beste og samvær mellom foreldre og barn når den daglige omsorgen, ifølge norske myndigheter, har sviktet. Tematisk innholdsanalyse er benyttet som tilnærming, og det er EMDs slutninger som er i fokus for analysen. Gjennom denne tilnærmingen kunne jeg utforske foreldre og norske myndigheters forklaringer, og EMDs merknader til dette. Med bakgrunn i tematisk innholdsanalyse har jeg undersøkt om det i domsavsigelsene foreligger eksplisitte eller implisitte tolkningsrammer til grunn for EMDs syn på familieliv, som fører til at Norge dømmes for krenkelse gjentatte ganger.
For å kunne drøfte mine funn har jeg benyttet meg av et teoretiske rammeverk som beskriver menneskerettighetene og retten til familieliv i lovverk og andre offentlige dokumenter, samt empiri og teori vedrørende barnevernfaglig praksis herunder familieliv og barnets beste. I lys av min forståelse har det teoretiske bakteppet vært sosialkonstruktivistisk teori, der virkeligheten som leder oss til til handlinger forstås som sosialt konstruert.
I analysen har jeg tatt for meg det språket som konstruerer mening i EMDs vurdering av retten til familieliv etter omsorgsovertagelse. Mine funn baserer seg derfor på de sentrale tankemønstrene og språklige trekkene jeg fant som fremtredende. Mine funn indikerer at det ikke er motsetninger mellom EMD og norsk barnevernfaglig praksis vedrørende førende hensyn og prinsipper, eksempelvis for barnets beste. Derimot viser mine funn at det i EMDs individuelle vurdering av sakene ikke fremstår som at barnets beste vektlegges. Mine funn kan tyde på at verdisyn spiller inn når barnets beste er oppe for tolkning i EMD. Ett av studiets sentrale funn er at EMD i flere saker konkluderer med at norske myndigheter i for stor grad fokuserer på barnets interesser, og at foreldres interessert ikke er tilstrekkelig ivaretatt ved og etter en omsorgsovertagelse. Kartlegging av barns behov er ifølge EMD ikke tilstrekkelig vurdert og dokumentert. Ett annet sentralt funn er at samvær mellom barn og biologiske foreldre vurderes av EMD som barnets beste så fremst det ikke utsetter barn for urimelig belastning. Det fremkommer av datamaterialet at tilrettelegging av kontakt og gjenforening mellom barn og biologiske foreldre står sterkt. Dette viser seg gjennom EMDs konklusjoner vedrørende norsk praksis ved langsiktige plasseringer. EMD utrykker også at samværsrestriksjoner og manglende oppfølgning av foreldre går på bekostning av foreldres interesser og muligheter og barnets rett til et familieliv. Funnene indikerer at det norske barnevern ikke gjør nok for å tilrettelegge for tilbakeføring, samtidig som bevisgrunnlag ikke er utfyllende nok for å rettferdiggjøre at familieliv mellom barn og foreldre hindres. Det er lite forskning på feltet, og mine funn kan være nyttig å ta en nærmere titt på for de som er interessert i norsk barnevernfaglig praksis i en menneskerettslig sammenheng | |
