Sykepleieres erfaringer med kartlegging og vurdering av smerter hos pasienter med revmatoid artritt

Abstract

Introduksjon: Smerter er et dominerende symptom ved revmatoid artritt (RA). RA-pasienter legges inn på revmatologiske avdelinger for å få hjelp med smertehåndtering ved sykdomsforverring. For å gi RA-pasienten en god smertehåndtering, må smertene deres kartlegges og vurderes godt, slik at de kan tilbys det beste behandlingstiltaket. Denne studien har som formål å undersøke hvordan sykepleiere erfarer kartlegging og vurdering av RA-relaterte smerter, og hvordan denne sykepleiekompetansen påvirker valg av sekundære behandlingstiltak.

Metode: Eksplorativt og deskriptivt design med kvalitativ metode. Syv sykepleiere fra to ulike revmatologiske avdelinger i Norge ble intervjuet med utgangspunkt i en semistrukturert intervjuguide. Intervjuene ble transkriberte og deretter analyserte med tematisk analysemetode.

Resultat: Den biologiske komponenten er dominerende når sykepleiere utfører kartlegging og vurdering av RA-relaterte smerter. Sykepleierne samler både subjektive og objektive data om RArelaterte smerter på sykehusinnlagte RA-pasienter. Sykepleierne pleier å bruke validerte kartleggingsverktøy – VAS og NRS – som bare måler smerteintensiteten. I lys av sykepleiernes erfaringer, hindrer sykepleie-, pasient- og systemrelaterte barrierer en god kartlegging og vurdering av smerter ved RA. Sykepleierne forholder seg til primære behandlingstiltak som RA-pasienter «kommer med» på revmatologisk avdeling den første innleggelsesdagen. Utover primære behandlingstiltak som ikke gir forventet effekt, tilbyr sykepleierne sekundære behandlingstiltak for å smertelindre RA-pasienter.

Konklusjon: Sykepleierne bør få kunnskap om kartlegging og vurdering av RA-relaterte smerter gjennom forskningsbaserte strategier, personsentrerte tilnærminger og kompetanseutvikling. Sykehusavdelinger bør aktualisere forbedret kvalitet på rutinene og hendelsesrapporter. Studien viser behov for videreutvikling og evaluering av eksisterende prosedyrer ved utredning og behandling av RA på revmatologiske avdelinger, noe som kan forbedre sykepleieledet smertebehandling hos denne pasientgruppen fremover. Studien rettet oppmerksomhet mot forbedringer av kommunikasjonen mellom helsepersonell og RA-pasienter, og at dette vil føre til bedre smerteoppfølging og behandlingsresultater. Ved kartlegging og vurdering av RA-relaterte smerter, bør sykepleierne legge til rette for RA-pasienter, slik at de kan bidra til deres smertevurdering med selvregistrerte data. Studien synliggjorde også at sykepleiere bør ta videreutdanning og opplæring i smertekartlegging- og vurdering, og arbeide i miljøer som støtter innovasjon og kollegial kompetanse. En slik utvikling kan føre til forbedringer i kvaliteten på omsorgen rettet mot pasienter med RA-relaterte smerter.

Introduction: Pain is a dominant symptom in rheumatoid arthritis (RA). RA patients are admitted to rheumatology wards to get help with pain management when the disease worsens. In order to provide the RA patient with good pain management, their pain must be assessed well in order to be able to offer them the best treatment measures. The purpose of this study was to investigate how nurses experience with assessment of RA-related pain, and how this nursing competence affects the choice of additional treatment measures.

Method: Exploratory and descriptive design with qualitative method. Seven nurses from two different rheumatology wards in Norway were interviewed using a semi-structured interview guide.

The interviews were transcribed and later analyzed using thematic analysis.

Results: The biological component is dominant when nurses carry out assessment of RA-related pain. The nurses collect both subjective and objective data on RA-related pain in hospitalized RA patients. The nurses tend to use validated mapping tools - VAS and NRS - which only measure pain intensity. In light of the nurses' experiences, nursing, patient and system-related barriers prevent a good assessment of RA-related pain. The nurses deal with primary treatment measures that RA patients "bring" to the rheumatology wards on the first day of admission. In addition to primary treatment measures that do not produce the expected effect, the nurses offer secondary treatment measures to relieve pain the RA patients suffer on.

Conclusion: The nurses should gain knowledge about assessment of RA-related pain through research-based strategies, person-centred approaches and competence development. Hospital wards should update the improved quality of the routines and incident reports. The study shows a need for further development and evaluation of existing procedures for the investigation and treatment of RA in rheumatology wards, which can improve nursing-led pain management in this patient group in the future. The study drew attention to the fact that improvements in communication between healthcare personnel and RA patients will lead to better pain follow-up and treatment outcomes. When assessing RA-related pain, nurses should make it possible for RA patients to contribute to their pain assessment with self-registered data. The study also highlighted that nurses should receive further education and training in pain assessment, and work in environments that support innovation and collegial competence. Such a development could lead to improvements in the quality of care aimed at patients with RA-related pain.