| dc.description.abstract | Denne oppgaven undersøker hvordan livsmestring konstitueres i kroppsøving. Jeg belyser hvordan vitenskaper og kunnskapspraksiser i det forrige århundret og frem til i dag har muliggjort livsmestring i kroppsøving.
Det teoretiske utgangspunktet for oppgaven er Michel Foucaults teori om Governmentality, som trekker linjer mellom makt, ekspertise og selvet, og hvordan dette kommer til uttrykk i styringen av menneskene. Jeg har benyttet genealogisk metode, inspirert av Michel Foucault og Nikolas Rose, til å rekonstruere det epistemologiske feltet i tidsperioden 1900-2022 med den hensikt å belyse hvilke kunnskapspraksiser som gjør livsmestringsdiskursen mulig og fremstiller den som sann i dag. Den historiske konteksten er undersøkt med et Foucauldiansk blikk, der jeg har benyttet meg av Iver B. Neumanns metode for diskursanalyse i møte med empirien. I den analytiske diskusjonen viser jeg hvordan tre diskursene jeg anser for å være konstituerende for subjektet i den historiske konteksten i psyk-vitenskapene og kroppsøving, Den produktive borgeren, Den normale borgeren og Den selvregulerte borgeren, muliggjør livsmestringsdiskursen i kroppsøving i samtiden. Avslutningsvis i den analytiske diskusjonen belyser jeg hva disse tre diskursene materialiserer i livsmestringsdiskursen i kroppsøving. Gjennom analysen trer det frem at livsmestringsdiskursen ikke nødvendigvis vil oppnå tiltenkt hensikt med å bedre den psykiske helsen til de elevene som kanskje trenger det mest.
I kroppsøving har kroppen vært betraktet som et disiplinerende objekt av manipulerbar størrelse. I løpet av det forrige århundre ble individet gjort til subjekt i en psykologisk diskurs som stadig tettere infiltrert seg i språket og vår oppfattelse av virkeligheten, hvor den materialiserte seg i teknologier med ambisjoner om å forme menneskets atferd. Det selvdisiplinerte sinnet blir dermed også stadig viktigere i kroppsøving. Livsmestring oppleves av mange som en naturlig respons på samtidens problematisering av psykisk helse. Oppgaven ønsker å belyse hvordan det vi tar for å være naturlig og sant er en konstruksjon utviklet gjennom kunnskapens produktive rolle som muliggjør ulike handlingsbetingelser rettet mot subjektet. Virkeligheten slik den fremstår for oss kunne vært en helt annen, hadde andre diskurser vunnet maktkampen om beskrivelsen av hva vi er, og hvordan vi bør leve. | |
