Kartlegging av elvemusling (Margaritifera margaritifera) i Telemark ved bruk av miljø-DNA

Abstract

Verdens ferskvannsarter trues av en stor nedgang i biologisk mangfold, og gruppen av ferskvannsmuslinger er spesielt preget. Elvemuslingen (Margaritifera margaritifera) er en av artene som er mest truet av bestandsnedgangen, og The International Union for Conservation of Nature (IUCN) har vurdert elvemuslingen som «sterkt truet» globalt. Her til lands er den vurdert som «sårbar». Bare det siste århundret har over 90% av bestandene forsvunnet i Europa, og av de gjenværende europeiske bestandene finnes om lag halvparten av dem i Norge Dette gjør elvemuslingen til en norsk ansvarsart. Et av de viktigste hovedsatsingsområdene for videre bevaring og forvaltning er å få kartlagt hvor i landet den finnes. Det ble derfor søkt om, og deretter tildelt, midler til å få kartlagt elvemusling i Telemark, som enda er lite undersøkt. Distribusjon av elvemusling i vassdrag skjer via et obligat stadium i elvemuslingens livssyklus der den lever som parasitt på laks (Salmo salar) eller ørret (Salmo trutta). I Telemark vil hovedvertsfisk trolig være ørret. Det ble derfor valgt ut 16 elver basert på ørretens migrasjonsmønster, tilknyttede vassdrag med elvemusling og egnet habitat. Miljø-DNA har vist seg å være en svært velegnet metode for kartlegging av elvemusling og andre sjeldne eller truede arter. Med denne metoden ble det samlet inn vannprøver for miljø-DNA fra alle de 16 elvene. Dette feltarbeidet ble gjennomført på sensommeren da elvemuslingene er mest aktive i forbindelse med reproduksjon. Vannprøvene med miljø-DNA ble analysert med qPCR ved Norsk institutt for naturforskning sitt laboratorium. Prøvene ble kjørt i triplikater med qPCR, og analyseringsresultatene påviste elvemusling i Dalaåi, oppstrøms Hjartsjå og Østeråa. Positive signaler ble også funnet for Kileåi. Konsentrasjonen av miljø-DNA for hver elv var ulike, der Østeråa skilte seg ut med en svært høy måling. Oppfølging av resultatene fra denne kartleggingen blir viktig for å verifisere funnene, og det anbefales ulike tiltak for videre forvaltning av disse nyoppdagede bestandene i Telemark.

Freshwater species all around the world are today threatened by declining biodiversity, and freshwater mussels are among the most threatened groups. The freshwater pearl mussel (FPM) (Margaritifera margaritifera) is especially vulnerable to its population decline, and on the IUCN’s (The International Union for Conservation of Nature) red list of threatened species the FPM is classified as “endangered” globally. In Norway it is classified as “vulnerable”. By the past century over 90% of the European population has disappeared, and of the remaining populations in Europe about 50% are located in Norway. That makes the FPM Norway’s national responsibility specie. One of the main priority areas for conservation management in Norway is to locate the yet undiscovered populations. To map these populations of FPM in Telemark, funds were applied for and assigned. Distribution of FPM mainly happens through an obligate host-dependent phase as a parasite on salmon (Salmo salar) or brown trout (Salmo trutta). The main host in telemark is most likely the brown trout. 16 rivers were chosen by the migration routes of brown trout, connections to waterways with already registered populations, and suitable environment. Environmental DNA (eDNA) has shown to be a good method for mapping FPM and other rare or threatened species. With the use of this method eDNA-water samples was collected from all 16 rivers. Fieldwork was carried out in late summer when the mussels are most active due to reproduction. The e-DNA water samples were analysed with qPCR at the laboratory of Norwegian Institute for Nature Research (NINA). The samples were analysed as triplicates during qPCR, and for Dalaåi, oppstrøms Hjartsjå and Østeråa the samples were proven positive. Positive signals were also detected for Kileåi. The eDNA concentration for each river was different, and Østeråa stood out with especially high concentration. To verify these mapping-results a follow-up is important. For further conservation management of these populations, it is recommended different measures.