Hvilke erfaringer har helsepersonell i hjemmetjenesten med kommunikasjon med hørselshemmede eldre under Covid-19-pandemien?

Abstract

Bakgrunn: Hørselstap er meget utbredt blant eldre, og kommunikasjonen påvirkes når hørselen svikter. I løpet av pandemien har vi opplevd strenge smitteverntiltak og store endringer i hvordan vi forholder oss til omgivelsene og menneskene rundt oss. Alle tiltakene som har blitt iverksatt for å skape nødvendig avstand og skjerme personer med underliggende helseproblemer har forverret isolasjonen for hørselshemmede eldre dramatisk. Utstrakt bruk av munnbind har gjort det umulig å lese på leppene, og bruken av telekommunikasjon har økt betraktelig.

Jeg fant en del forskning på hvordan hørselshemmede eldre opplevde kommunikasjonen under pandemien. Jeg fant imidlertid lite forskning som beskrev helsepersonells erfaringer, og ville derfor å forsøke å få frem deres erfaring med og refleksjoner rundt kommunikasjon med hørselshemmede eldre i en utfordrende tid.

Formål: Formålet med studien var å få mer kunnskap om kommunikasjon mellom hørselshemmede eldre og helsepersonell i hjemmetjenesten under Covid-19-pandemien. Jeg ville finne ut hvilke erfaringer helsepersonell hadde tatt med seg fra denne tiden, og om disse erfaringene hadde endret måten de kommuniserte med de hørselshemmede. Jeg håpet at deltakerne i studien ville gå tilbake til arbeidet sitt i hjemmetjenesten med et økt engasjement og en økt bevissthet rundt kommunikasjon og hørselstap blant eldre, og dermed ønske om å bidra til en positiv endring i praksisfeltet.

Metode: Studien min har et kvalitativt utforskende design, med en hermeneutisk tilnærming. Utvalget består av en sykepleier og to helsefagarbeidere fra en hjemmetjeneste i en bykommune i Sør-Norge. Datamaterialet ble samlet inn i et fokusgruppeintervju, og analysen av datamaterialet ble foretatt etter Malteruds systematiske tekstkondensering.

Resultat: Det første hovedfunnet viste en tendens til at deltakerne så på kommunikasjon med hørselshemmede som noe «de bare gjorde», og som de ikke tenkte så mye over. Deltakerne mente at kommunikasjonen ikke hadde endret seg noe særlig siden før pandemien. Samtidig sa de at de ikke snakket like mye med de eldre som før, og at det hadde vært mindre og dårligere kommunikasjon som følge av smittevernrestriksjonene. Munnbind gjorde det vanskelig for hørselshemmede eldre å lese på leppene. Deltakerne valgte da som da ofte å snakke høyt, tydelig og sakte, til tross for at forskning viser at det ikke er en særlig hensiktsmessig strategi.

Det andre hovedfunnet viste at det ikke ble satt i gang noen spesielle kommunikasjonstiltak for hørselshemmede eldre, til tross for nedstengning av aktiviteter og kansellering av besøk og tiltak på helsehjelp. Deltakerne mente det ikke var noe behov for å bruke digitale hjelpemidler for hørselshemmede. De trodde ikke at deres brukere var i målgruppen for å bruke slike hjelpemidler, men at gammeldags toveiskommunikasjon fungerte best. Det var enighet om at virksomheten ikke hadde noen digitale hjelpemidler tilgjengelig for brukerne. De kjente heller ikke til om det fantes rutiner eller retningslinjer for bruk av slike hjelpemidler.

Konklusjon: Hovedresultatene i studien kan tyde på at det er lite bevissthet og kunnskap knyttet til kommunikasjon med hørselshemmede blant helsepersonell i hjemmetjenesten. Deltakerne opplevde ikke kommunikasjon med hørselshemmede eldre som spesielt utfordrende. Det ble ikke iverksatt tiltak eller brukt digitale kommunikasjonsverktøy til tross for at strenge smitteverntiltak og nedstengte aktiviteter førte til at mange eldre ble isolerte.

Nøkkelord: hørselshemming, hørselstap, eldre, hjemmetjeneste, kommunikasjon, kommunikasjonsstrategier, covid, erfaring.

Background: Hearing loss is very common among the elderly, and communication is affected when hearing fails. During the pandemic, we have experienced strict infection control measures and major changes in how we relate to our surroundings and the people around us. All the measures that have been implemented to create the necessary distance and shield people with underlying health problems have dramatically worsened the isolation of the hearing-impaired elderly. Widespread use of masks has made it impossible to read lips, and the use of telecommunications has increased considerably.

I found some research on how hearing-impaired elderly experienced communication during the pandemic. However, I found little research that described healthcare personnel's experiences, and therefore wanted to try to bring out their experience with and reflections on communication with hearing-impaired elderly people in a challenging time.

Aim: The purpose of the study was to gain more knowledge about communication between hearing-impaired elderly and healthcare personnel in home care during the Covid-19 pandemic. I wanted to find out what experiences healthcare personnel had taken with them from this time, and whether these experiences had changed the way they communicated with the hearing impaired. I hoped that the participants in the study would return to their work in home care with an increased commitment and an increased awareness of communication and hearing loss among the elderly, and thus a desire to contribute to a positive change in the field of practice.

Method: My study has a qualitative exploraty design, with a hermeneutic approach. The committee consists of a nurse and two health professionals from a home service in a city municipality in southern Norway. The data was collected in a focus group interview, and the analysis of the data was carried out according to Malterud's systematic text condensation.

Result: The first main finding showed a tendency for the participants to see communication with the hearing impaired as something they "just did" and did not think much about. The participants believed that communication had not changed much since before the pandemic. At the same time, they said that they did not talk to the elderly as much as before, and that there had been less and poorer communication as a result of the infection control restrictions. Masks made it difficult for the hearing-impaired elderly to read lips. The participants often chose to speak loudly, clearly and slowly, despite research showing that this is not a particularly appropriate strategy.

The second main finding showed that no special communication measures were initiated for the hearing-impaired elderly, despite the closure of activities and the cancellation of visits and measures at health care. The participants thought there was no need to use digital aids for the hearing impaired. They did not believe that their users were in the target group to use such aids, but that old-fashioned two-way communication worked best. It was agreed that the business did not have any digital aids available to users. They also did not know whether there were routines or guidelines for the use of such aids.

Conclusion: The main results of the study may indicate that there is little awareness and knowledge related to communication with the hearing impaired among health personnel in home care. The participants did not experience communication with hearing-impaired elderly people as particularly challenging. No measures were taken or digital communication tools used, despite the fact that strict infection control measures and closed activities led to many elderly people becoming isolated.

Keywords: hearing impairment, hearing loss, elderly, home care, communication, communication strategies, covid, experience.