Elektrofiske og ungfiskundersøkelser i Vallaråi og Kivleåi høst 2020-2022

Abstract

Vallaråi og nedre del av Kivleåi er undersøkt med elektrofiske og bestandsberegninger på utvalgte stasjoner årlig 2020-2022, unntatt i Vallaråi høst 2020 pga. høye vannføringer. I Vallaråi viser elektrofiske på 7-8 stasjoner (50 m lange, til sammen ca. 800-1000 m2) i årene 2008- 2010, 2014-2017 og 2021-2022 at ørret er den dominerende art (79 %), med en vesentlig andel ørekyte (17 %), men i 2022 ble det fanget mest ørekyte. Bekkeniøye og tre-pigget stingsild forekommer beskjedent. Ørretbestanden i Vallaråi domineres av ungfisk med årsklasse 0+ (40-69 mm) og 1+ (ca. 70-110 mm). En del større ørretunger fanges også (opp til 200 mm). Større ørret har sannsynligvis vandret ut til Seljordsvatnet, men vil også stå på dypere områder lenger ut i Vallaråi og i liten grad fanges på elektrofisket. Beregnet gjennomsnittlig tetthet av 0+ ørret i Vallaråi er 32 ørret/100m2 ±SD 29 over stasjoner og år, og for eldre ørret 25 ±SD 19. Tetthet varierer mye mellom år (varierende rekruttering) og stasjoner (ulike habitatforhold), særlig for 0+. Gjennomsnittlig tetthet av 0+ per år varierte fra 14 ±SD16/100m2 i 2009 til 58 ±SD23/100m2 i 2021. Tetthet av 1+ og større ørretunger varierte fra gjennomsnittlig tetthet på 12 ±SD9/100m2 i 2010 til 40 ±SD22/100m2 i 2015, og uten noen trend over tid. Dette er tettheter i samme størrelsesorden som andre større og systematisk undersøkte elver i regionen.

I Vallaråi er det gjennomført habitatforbedrende tiltak i form av tre elvebreddskiler. Disse gir betydelig høyere tetthet av eldre ørretrekrutter, mens tetthet av 0+ ørret er lavere. Kiler gir derfor bedre leveområder for eldre rekrutter av ørret. Tettheten av ørekyte var omtrent den samme som utenfor kilene.

I Kivleåi viser elektrofiske på 5 stasjoner 2020-2022 (50 m lange, til sammen ca. 800 m2, opp til Prestegardsvegen) at ørret er den dominerende art (76 %), mens ørekyte mest fanges på mer stilleflytende strekninger (24 %). Bekkeniøye og tre-pigget stingsild forekommer sporadisk. Ørretbestanden i Kivleåi domineres av ungfisk med årsklasse 0+ (40-69 mm) og 1+ (ca. 70-110 mm). Enkelte større ørret (mer enn 200 mm) er sannsynligvis oppvandrende gytefisk. ‘Vanlig’ ørret samt enkelte noe større ørret (1-2 kg) vandrer opp og gyter i Kivleåi, særlig på et gytefelt i kulp ved Prestegardsvegen. Beregnede tettheter av ørret i Kivleåi varierte betydelig mellom de tre undersøkelsesårene, særlig for 0+ fra gjennomsnittlig tetthet på 29 ±SD24/100m2 i 2020 til hhv. 98 ±SD34/100m2 i 2021 og 99 ±SD61/100m2 i 2022. Tetthet av 1+ og større ørretunger varierte fra gjennomsnittlig tetthet på 25 ±SD18/100m2 i 2020 til hhv. 81 ±SD22/100m2 i 2021 og lavere igjen med 39 ±SD30/100m2 i 2022. Det er relativt høye tettheter sammenlignet med andre større og systematisk undersøkte elver i regionen. I sammenligningen må det tas hensyn til at i Kivleåi er elektrofisket effektivt, ettersom hele tverrsnittet og vannvolumet i elva kan avfiskes. En vesentlig grunn til at ikke større ørret ble fanget, er mangel på dypere habitater i nedre del av Kivleåi. All større ørret vandrer sannsynligvis ut av Kivleåi som derfor gir et vesentlig bidrag til ørretrekrutteringen i Seljordsvatnet. Oppstrøms Prestegardsvegen stiger gradienten i Kivleåi vesentlig, og dypere kulper kan gi leve og skjulområder også for større fisk.