En Intensivsykepleier i Mental Beredskap. Kvalitativ studie av intensivsykepleieres opplevelse av mental beredskap

Abstract

Bakgrunn: Intensivsykepleie er et yrke som er krevende på det fysiske, men også mentale plan. Intensivsykepleiere har en gitt ramme for hva de skal inneha av kompetanse og ansvar. Mental beredskap er et lite utforsket fenomen innenfor yrket som intensivsykepleier, samtidig som mental belastning er en faktor som er kjent for å føre til frafall fra yrket.

Hensikt: Studiens hensikt er å kartlegge intensivsykepleieres opplevelse av mental beredskap. Hvordan ulike faktorer påvirker det som sammen utgjør mental beredskap og hvordan intensivsykepleierne mener deres mentale beredskap kan styrkes. Denne studien er viktig for å rette søkelyset mot mental beredskap.

Metode: Kvalitativ metode er benyttet i studien. Studien har induktiv tilnærming. Det er gjennomført semistrukturerte dybdeintervju av fire intensivsykepleiere om deres opplevelse av mental beredskap.

Resultater: Datamaterialet fra studien viser at intensivsykepleieres opplevelse av mental beredskap bygger på tre hovedfaktorer; «personlig beredskap», «profesjonell beredskap» og «organisatorisk beredskap». Personlig beredskap består av subkategoriene «Stress og frustrasjon» og «trygghet og samhold». Profesjonell beredskap består av subkategoriene «opplevelse av kompetanse» og «praktisk trening». Organisatorisk beredskap består av subkategoriene «organisering og arbeidskultur» og «systematisk evaluering».

Konklusjon: En intensivsykepleiers opplevelse av mental beredskap omfavner personlig beredskap, profesjonell beredskap og organisatorisk beredskap. Det ansees som essensielt at alle de tre formene for beredskap er på plass for at intensivsykepleieren skal føle seg mentalt forberedt. Mental forberedthet er at man føler seg kompetent, trygg og forberedt for å møte de utfordringene som venter en intensivsykepleier i arbeidshverdagen. Det er et personlig ansvar at denne beredskapen er på plass, men ikke minst et organisatorisk ansvar at ressurser og organisering av disse er optimalt fordelt. Trygghet og samhold trenger økt oppmerksomhet. Det ønskes mer praktisk trening for å øke forberedtheten i arbeidshverdagen. Systematiske evaluering etter hendelser etterlyses. Det savnes mer tid til å kunne prate løst og fast uten hieraktisk form. Intensivsykepleierens opplevelse av mental beredskap er ikke fraværende, men det trengs økt fokus for å styrke, beholde og rekruttere en kritisk viktig rolle.

Background: Critical care nursing is a specialty within nursing that is physically, but also mentally demanding. Critical Care Nurses have extensive requirements of competence and responsibility. The mental preparedness and health of Critical Care Nurses is a field with minimal research, while it simultaneously is known that mental burden is a cause of dropout from the profession.

Purpose: The purpose of the present study is to map Critical Care Nurses’ experience with mental preparedness; how different factors affect it, and how to strengthen the mental preparedness. This study is important to raise awareness on mental preparedness.

Method: Qualitative research is used in the present study. It has an inductive approach. Data has been collected through semi structured interviews of four Critical Care Nurses on their experience of mental preparedness.

Results: The findings suggest that Critical Care Nurses’ experience of mental preparedness comprises of three main factors: “personal preparedness”, “professional preparedness” and “organizational preparedness”. Personal preparedness comprises of the subcategories “stress and frustration” and “safety and unity”. Professional preparedness comprises of the subcategories “experience of competence” and “practical training”. Organizational preparedness comprises of the subcategories “organization and work culture” and “systematic evaluation”.

Conclusion: A Critical Care Nurse’s experience of mental preparedness comprises of personal preparedness, professional preparedness, and organizational preparedness. It is considered essential that all three of these types are established for Critical Care Nurses to feel mentally prepared. Mental preparedness is accomplished when feeling competent, safe, and prepared for the challenges that awaits a Critical Care Nurse. It is a personal responsibility that this preparedness is in place, but an organizational responsibility that resources, and that the organization of these, are optimally distributed. Increased attention on the experience of safety and unity among critical care nurses is needed. There is a desire for more practical training to increase the mental preparedness. Systematic evaluations after incidents are requested, as well as more time to talk and discuss without it having a hierarchically form. The experience of mental preparedness among Critical Care Nurses is present, but there is a need for increased attention to strengthen, keep and recruit to this important profession.