Samtidig utholdenhets- og styrketrening på maksimal kraftutvikling og maksimal effektutvikling

Abstract

Formålet med denne studien var å undersøke hvordan evnen til maksimal kraftutvikling og maksimal effektutvikling blir påvirket av samtidig utholdenhets- og styrketrening. To grupper ble testet i på USN- Campus Bø. Den ene gruppen ble kalt «ikke trent» (IT) og bestod av 14 studenter ved USN og representerte normalbefolkningen. Den andre gruppen ble kalt «Utholdenhets- og styrketrent» (UT) og bestod av 20 godt trente langrennsløpere. IT hadde ikke trent styrke på bein de siste 6 månedene før test. UT hadde trent styrke og utholdenhet før test.

Testene på maksimal kraftutvikling og maksimal effektutvikling ble gjennomført i en smith-maskin i øvelsen knebøy. Maksimal effektutvikling ble målt gjennom musclelabsystemet og målte watt produsert i løftet. Maksimal kraftutvikling bestod av en 1RM test i knebøy.

Resultatene for maksimal kraftutvikling fant at UT løftet 25,7% mer i 1RM knebøy enn IT. Videre viste maksimal effektutvikling at UT var lik eller hadde mindre maksimal effekt enn IT. Hvor menn IT hadde 15,1% mer effekt enn UT.

Hovedfunnet i studien antyder at UT har en redusert evne til maksimal effektutvikling som følge av samtidig utholdenhet- og styrketrening (samtidig trening). Maksimal kraftutvikling ser ikke ut til å påvirkes av samtidig trening. Hvorfor UT ser ut til å ha en redusert evne til effektutvikling kan ikke resultatene fra denne forklare. Men tidligere studier kan gi en innsikt: ved samtidig trening kan det oppstå en inferens effekt mellom de fysiologiske adapsjonene som kan gi en dempet effektgevinst sammenlignet med styrketrening alene. Dersom man vil unngå en redusert evne til maksimal effektutvikling ved samtidig trening er det viktig å dele opp utholdenhet og styrketrening i separate økter samt ha en høy intensitet på utholdenhetstreningen, slik at type II fibre i større grad blir aktivert.