| dc.description.abstract | Norge har et lavt forbruk av antibiotika som gjenspeiles i den lave forekomsten av antibiotikaresistens blant befolkningen sammenlignet med andre land. Samtidig er antimikrobiell resistens lite undersøkt i det norske miljøet og per dags dato finnes det ikke noe data om omfanget av forekomsten av antibiotikaresistente bakterier (ARB) og antibiotikaresistensgener (ARG) i drikkevannet. Vannverkseiere skal ha god kontroll for å hindre spredning av sykdomsfremkallende mikroorganismer, og det anslås at råvannsbeskyttelse og vannbehandling også hindrer spredning av antibiotikaresistens via drikkevannet. Denne antakelsen skulle testes med denne studien og hypotesen var at vann forsyningen spiller en minimal rolle for spredning av antibiotikaresistens i Norge. I denne studien ble forekomsten av ti utvalgte genetiske markører for antibiotikaresistens undersøkt i rå- og drikkevann fra ett norsk vannverk ved hjelp av kvantitativ polymerase kjedereaksjon (qPCR). ARG som ble valgt koder for resistens mot klinisk relevante antibiotika: Betalaktamer (CTX-M-15, CTX-M-27, CTX-M-32, TEM, OXA-48, OXA-58), sulfonamider (sul1), tetrasykliner (tetM), glykopeptider (vanA) og polymyksiner (mcr-1). Det ble ikke påvist noen av de undersøkte genene i hverken rå- eller drikkevannet. Videre ble bakteriene i vannprøvene dyrket på non-selektive og selektive medier, identifisert med Matrix-Assisted Laser Desorption/Ionization Time-Of-Flight (MALDI-TOF) og karakterisert med qPCR mot ti ARG. I råvannet vokste det gjennomsnittlig 2 244 kolonier/100 mL, mens det vokste gjennomsnittlig 1 koloni/100 mL i ferdig behandlet drikkevann. 25 ulike bakteriearter fikk en akseptabel identifikasjon, og levedyktige patogene bakterier ble ikke påvist i noen av prøvene, men opportunistisk patogene miljømikrober som Stenotrophomonas maltophilia i råvannet. Ingen av de 25 undersøkte isolatene fikk påvist noen av de ti utvalgte genetiske markørene for antibiotika resistens. Basert på 16S/23S rRNA sekvensering ble det påvist indikatorbakterier for fekal forurensning (Escherichia coli, intestinale enterokokker og Clostridium perfringens). Til slutt ble også bakterieforekomsten i rå- og drikkevannet undersøkt ved både måling av DNA konsentrasjon og 16S rRNA qPCR. I løpe av vannbehandlingen ble DNA konsentrasjonen redusert med 99 %, og 16S rRNA gen-kopiantallet var under deteksjonsgrensen for 2 av 3 drikkevannsprøver. Denne studien antyder at råvannskilden var lite belastet av klinisk relevante ARB og ARG, samt at vannbehandling på det undersøkte vannverket var svært gode både med henblikk på å fjerne/minimere levedyktige bakterier og DNA. Samlet sett støtter derfor arbeidet opp om hypotesen at vannforsyningen spiller en minimal rolle til spredning av antibiotikaresistens i Norge. | |
