| dc.description.abstract | Denne oppgaven er en hermeneutisk undersøkelse av noen utvalgte episoder i programserien Der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Serien er produsert av NRK, og har gått på kanalen siden 2002. I serien blir vi kjent med mennesker som har fulgt drømmen sin, og lever nær naturen under enklere kår. Hovedpersonene har bosatt seg utenfor allfarvei, og det er et poeng at hele landet og alle landskapstyper skal være representert. Serien har hatt en vedvarende popularitet, med stabilt høye seertall gjennom 19 sesonger. Jeg har valgt ut fem episoder som jeg undersøker nærmere, og som jeg tolker som det den kanadiske filosofen Charles Taylor kaller tekstanaloger. Jeg vil studere dialogene og personenes refleksjoner i tekstanalogene, i lys av Charles Taylors autentisitetsperspektiv. Utgangspunktet mitt er at jeg vil gå bak bildene av vakker norsk natur, og finne ut hvorfor personene har valgt å bosette seg i periferien. Kan refleksjonene deres gi innspill til individets meningstrev i det moderne samfunnet? I oppgaven vil jeg også undersøke hvorvidt serien kan sees som et uttrykk for en utforsking av en nasjonal identitet.
Hovedproblemstillinga i denne oppgaven er: Hvorfor bor personene på steder «der ingen skulle tru at nokon kunne bu»? Problemstillinga vil blant annet belyses ved hjelp av Charles Taylors autentisitetsbegrep og Benedict Andersons syn på nasjonen som et forestilt felleskap. I oppgavens avslutning vil jeg komme inn på hva serien kan si oss om betydninga av å leve et autentisk liv, og kort skissere på hvilken måte holdninga jeg har møtt programserien med, kan være fruktbar for en videre tolkning av andre populærkulturelle uttrykk. I en mediehverdag med et stort innslag av og en vedvarende interesse for virkelighetsfjernsyn, vil det ikke mangle på studieobjekter i tida framover. | en_US |
