Tilbakeføring til foreldrehjemmet etter en plassering i fosterhjem eller institusjon: En oppsummering av hovedtrekkene i forskningslitteraturen. Flyttinger i regi av barnevernet. Delrapport 2

Abstract

Bakgrunn: Det er et grunnleggende prinsipp i både nasjonal og internasjonal lovgivning, at barn har best av å vokse opp med sine foreldre. Plassering utenfor hjemmet er bare aktuelt dersom barnets behov for oppfølging og beskyttelse tilsier nødvendighet av en slik plassering. Omsorgsovertakelsen skal som hovedregel anses som et midlertidig tiltak, hvor barnevernet plikter å iverksette tiltak etter plassering med sikte på en tilbakeføring så snart det lar seg gjøre uten at hensynene til barnets beste blir tilsidesatt. På denne måten kan man si at en gjenforeningsprosess starter i det barnet er plassert, ved mindre gjenforeningsspørsmålet defineres oppgitt.

Formål: Å utforme en kunnskapsoppsummering med hovedtrekkene for hva forskningslitteraturen sier om ulike strategier, metoder og tilnærminger som tas i bruk ved tilbakeføring etter plassering i fosterhjem eller institusjon.

Metode: Kunnskapsoversikten er utarbeidet innenfor rammene av en modifisert scoping review. I utviklingen av søkestreng ble det vektlagt å gjøre søket bredt nok til å fange opp litteratur som belyser ulike sider ved tilbakeføring av barn som har vært plassert i fosterhjem eller på institusjon. Med utgangspunkt i systematiske søk i utvalgte databaser ble det identifisert 954 potensielt aktuelle studier. Etter fjerning av duplikater og screening ble det inkludert 65 studier for videre tematisk analyse som utledet fire analytiske hovedkategorier: (1) Tid fra plassering til tilbakeføring; (2) Prediktorer for tilbakeføring; (3) Strategier som fremmer tilbakeføring; (4) Oppfølging og metoder ved tilbakeføring.

Resultat: De inkluderte studiene baserer seg på forskning på amerikanske, spanske, australske, nederlandske, portugisiske, britiske, og canadiske forhold. Dette er land som i større grad er forbundet med et risikoorientert barnevernsystem, sammenlignet med det norske barnevernet. Studiene aktualiserer likevel forhold ved det barnevernfaglige arbeidet som kan være av betydning for norske forhold. De inkluderte studiene identifiserte ulike oppfølgingsformer og metoder som var vurdert i lys av tilbakeføringsprosesser, men hvor validiteten i metodene fremstår uklar. Samlet er det imidlertid mulig å utlede noen fellesnevnere for hva som menes å være strategier som fremmer tilbakeføring når barn skal tilbakeføres etter plassering i fosterhjem eller på institusjon. Av særlig interesse er bruk av oppfølgingsplaner i endringsarbeid med barn og foreldre når barn er plassert, og ettervernsoppfølging etter at et barn er tilbakeført. Dette er forhold som foreslås utredet ytterligere med vurdering av om barnevernloven bør justeres.