«Velferdsteknologi- til bistand eller besvær?» Sykepleieres erfaringer med bruk av velferdsteknologi i møte med pasienter med demens på sykehjem under COVID-19 pandemien- med fokus på personsentrert omsorg

Abstract

Bakgrunn: Det er om lag 100,000 mennesker som lever med demens i Norge. Dette tallet er estimert til å øke til over det dobbelte i løpet av 2050. Ifølge Demensplanen 2025 må det sikres at mennesker med demens opplever personsentrerte og tilrettelagte tilbud, og at tjenestene kontinuerlig ivaretar brukermedvirkning og kartlegging rundt individuelle behov og ressurser. I tillegg til dette fremheves det i stor grad at det må forskes mer på demens, slik at kunnskapsnivået om behandling og forebygging kan økes de kommende årene. Velferdsteknologi er også et tema som har vært svært aktuelt innenfor helsesektoren i noen år, spesielt i oppstarten av COVID-19 pandemien, da kommunene ble rådet til å ty ytterligere til velferdsteknologiske løsninger. Ulike føringer, stortingsmeldinger, NOUer og nasjonale velferdsteknologiprogrammer, vektlegger hvordan velferdsteknologi kan benyttes til å bedre brukeres følelse av mestring i eget liv, samt effektivisere helsevesenet. Det fremheves også hvordan det må forskes mer på effektene av velferdsteknologi i møte med ulike brukergrupper.

Hensikt: Studiens hensikt er å få innsikt i sykepleieres subjektive erfaringer i henhold til hvilke velferdsteknologiske løsninger som ble benyttet i møte med pasienter med demens på sykehjem under COVID-19 pandemien, i tillegg til hvordan velferdsteknologien har påvirket utøvelsen av personsentrert omsorg.

Problemstilling: «Hvilke velferdsteknologier har blitt benyttet av sykepleiere i møte med pasienter med demens på sykehjem under COVID-19 pandemien, og hvordan erfarer sykepleiere at disse har påvirket utøvelsen av personsentrert omsorg?»

Teorigrunnlag: Studien bygger på tidligere forskning om bruken av velferdsteknologi i møte med eldre mennesker preget av kognitiv svikt under COVID-19 pandemien og forskning om hvilke etiske utfordringer helsepersonell kan møte på ved bruk av velferdsteknologi i møte med pasienter med demens på sykehjem. Studien drøftes opp mot denne forskningen, i tillegg til teori om hovedkategoriene av velferdsteknologi, kjente muligheter og utfordringer med velferdsteknologi, velferdsteknologi i møte med pasienter med demens, personsentrert omsorg på en generell basis, personsentrert omsorg i møte med pasienter med demens, kartlegging av individuelle behov og kommunikasjon med pasienter med demens.

Metode: Studien har et induktivt kvalitativt forskningsdesign, med en hermeneutisk tilnærming. Utvalget i studien består av fem sykepleiere fra to ulike sykehjem i det sentrale Østlandsområdet. Datamaterialet ble innhentet via to ulike kvalitative forskningsintervjuer; fokusgruppeintervju og individuelt intervju. Innholdsanalyse ble benyttet for å prosessere det innhentede datamaterialet.

Funn: Funnene vektlegger hvordan implementering og utprøving av nye typer velferdsteknologiske løsninger ikke ble prioritert under COVID-19 pandemien. Sykehjemmene var preget av redusert mengde tid og ressurser, bruken av smittevernsutstyr og nedsatt mulighet til å kartlegge individuelle behov hos pasientene. Dette resulterte i at kjente velferdsteknologier, i tillegg til kreative løsninger ble benyttet, for å møte pasienters individuelle behov og effektivisere hverdagen. Trygghet- og sikkerhetsteknologi og teknologi for sosial kontakt, var de hovedgruppene sykepleierne vektla hadde blitt benyttet mest under pandemien. Funnene viser til både negative og positive reaksjoner hos pasientene i møte med de ulike velferdsteknologiene. Informantene tydeliggjorde hvordan de erfarte at velferdsteknologi benyttet under COVID-19 pandemien tidvis erstattet den menneskelige kontakten og nærheten mennesker med demens sårt trenger. Bruken av videoovervåking og videokommunikasjon resulterte i både uro og fysiske utbrudd. Funnene reflekterer informantenes bekymring i henhold til overbruken av velferdsteknologi, både fra pårørendes og personalets side, og hvordan de fryktet at dette kunne påvirke utøvelsen av personsentrert omsorg i en negativ forstand.

Konklusjon: Velferdsteknologien som ble benyttet på de to sykehjemmene representert i studien, både opprettholdt og utfordret utøvelsen av personsentrert omsorg. Funnene viser hvordan velferdsteknologi ikke kan erstatte den menneskelige kontakten pasienter med demens har behov for, men at den kan bistå til aktivisering og stimuli dersom nøye kartlegging av pasientene ligger til grunn.

Nøkkelord: Velferdsteknologi, sykepleiere, demens, sykehjem, COVID-19 pandemien, personsentrert omsorg, kommunikasjon, individuelle behov, muligheter og utfordringer, pårørende og teknologi.

Background: There are about 100.000 people living with dementia in Norway. This number is expected to double by year 2050. The Dementia Plan 2025 states that people with dementia must be guaranteed the right to person-centred care and health care services adapted to their needs. The 2025 Plan further emphasizes the need for health care services to provide inclusive decision making based on individual needs and resources. In addition to this, it emphasizes a need for more research on dementia care- to increase the level of knowledge considering treatment and prevention in the years to come. Welfare technology is also considered a relevant and important topic in the health care sector. This was especially relevant in the beginning of the COVID-19 pandemic when the municipalities were advised to implement this technology to a greater extent. Various governmental guidelines and national welfare technology programs emphasize how welfare technology can be utilized to improve a users’ sense of coping, in addition to making the health care system more effective. It is also accentuated a need for more research on the effect of welfare technology by various groups of users.

Aim: The aim of this study is to obtain insight into nurses’ subjective experiences regarding the use of welfare technologies while caring for patients living with dementia in nursing homes during the COVID-19 pandemic. Further how these welfare technologies have influenced person-centred health care practice.

Research question: “Which welfare technologies have been used by nurses working with persons living with dementia in nursing homes during the COVID-19 pandemic, and how do the nurses experience that these technologies have influenced person-centred health care practice?”

Theory: The study is based on previous research considering the use of welfare technology in caring for the elderly with cognitive impairments during the COVID-19 pandemic. Research on the ethical challenges health care personnel encounter while using welfare technology to care for patients with dementia in nursing homes, have also been considered. The theoretical framing includes different types of welfare technology with various opportunities and challenges, welfare technology in caring for patients with dementia, person-centred health care, person-centred health care for persons living with dementia, mapping of individual needs, and communication with patients with dementia.

Method: The study has an inductive qualitative research design, with a hermeneutical approach. The informants selected to attend the study consisted of five nurses from two different nursing homes in the central eastern region of Norway. Data was collected via two different types of qualitative research interviews: one focus group interview and one individual interview. Content analysis was used to process the collected data.

Findings: The findings emphasize that implementation and testing of new types of welfare technologies was not prioritized during the COVID-19 pandemic. According to the informants this was partly due to reduced time and resources, the heightened use of infection protection gear and the reduced opportunities to map the patients’ individual needs. Nurses on the ward therefore continued to use the welfare technologies already in place. In addition, creative solutions were introduced. Both to meet individual needs and to create efficiency in their daily lives. Technology for safety and security, as well as technology for social contact were the main groups of welfare technology the nurses emphasized to have used during the pandemic. The findings show how the use of welfare technologies created both negative and positive reactions. The informants clarified that the welfare technology that was being used during COVID-19 sometimes replaced the human contact and proximity persons living with dementia sorely need. The use of video surveillance and video communication resulted in both uneasiness and physical outbreaks amongst patients. The findings further reflect how the informants felt worried about the over-consumption of welfare technology both among next of kin and health care personnel. The nurses feared that this could potentially lead to losing focus on person-centred health care practices towards persons living with dementia.

Concluding remarks: The welfare technology that was used in the two nursing homes represented in this study, both maintained and challenged person-centred health care practices. The findings indicate that welfare technology cannot replace or replicate human contact for persons living with dementia. On the other hand, welfare technology can contribute to activate and stimulate patients in a context where human contact needs to be reduced, as long as individual mapping is conducted beforehand.

Keywords: Welfare technology, technology, telehealth, telecare, assistive technology, Ehealth, telemedicine, nurses, dementia, nursing homes, person-centred health care, communication, individual needs, opportunities and challenges, and next of kin/relatives.