Samhandling mellom avtalefysioterapeuter og fastleger før og etter innføring av Knutepunktmodellen- En kvantitativ studie av endringer i bruk av samhandlingstakster i 2019 og 2021.

Abstract

Knutepunktmodellen er et samarbeidsprosjekt mellom fastleger og avtalefysioterapeuter hvor hensikten er å sikre gode pasientforløp. (Legeforeningen, 2019). Manglene samarbeid kan påvirke helsetjenester og pasientbehandling negativt. Intervensjoner som stimulerer til økt samarbeid har potensial til å forbedre profesjonell praksis og helseutfall (Reeves, 2017). Målet med denne oppgaven er å undersøke om implementering av Knutepunktmodellen øker avtalefysioterapeuters bruk av samhandlingstakster. Bruk av samhandlingstakster indikerer fysioterapeuters samhandling med øvrig helsepersonell angående de i overkant av 500 000 personene som hvert år går til avtalefysioterapeuter for behandling. Studien benytter statistisk prosesskontroll og baserer seg på offentlig tilgjengelig data fra KUHR (Kontroll og utbetaling av helserefusjoner). KUHR data viser takstbruken til alle avtalefysioterapeutene i Norge. Trondheim og Kristiansand har som de eneste kommunene i landet implementert Knutepunktmodellen i løpet av 2020. Resultatene fra Trondheim og Kristiansand er sammenliknet med resten av landet. Hensikten med dette er å se om det er endring i bruk av samhandlingstakster i Trondheim og Kristiansand og om disse skiller seg fra resten av landet. Et av målene med Knutepunktmodellen er å legge til rette for et bedre samarbeid mellom fastleger og avtalefysioterapeuter. En økning i bruk av samhandlingstakster vil kunne være en indikasjon på effekten av innføringen av Knutepunktmodellen. For å kunne ha sammenlignbare tall tar oppgaven utgangspunkt i antall samhandlingstakster pr individuelle konsultasjon i kommunene som i dag utgjør Trondheim og Kristiansand. Ettersom det er betydelig forskjeller innen ulike pasientgrupper og gjennomsnittlig behandlingstid blant de ulike praksistypene innen avtalefysioterapi (fysioterapeut, psykomotorisk fysioterapeut og fysioterapeut med videreutdanning manuellterapi) vil oppgaven også se på om det er ulike endringer innen de ulike praksistypene. Ifølge Manuellterapeutenes servicekontor behandler fysioterapeuter med videreutdanning i manuellterapi dobbelt så mange pasienter hvert år som «vanlig» fysioterapeuter og 4 ganger så mange pasienter pr år som fysioterapeuter med videreutdanning i psykomotorisk fysioterapi (Sæther, 2021). Det er forventet at antall pasienter vil påvirke avtalefysioterapeuters bruk av samhandlingstakster og at det dermed vil være ulike funn i de ulike praksistypene. Ved oppstart av observasjonene i januar 2019 hadde avtalefysioterapeutene vært pålagt tilkobling Norsk Helsenett (NHN) i to år. Gjennom NHN har avtalefysioterapeutene en digital mulighet for samhandling med blant annet fastlegene (Norsk Fysioterapeutforbund, 2016a). Det kunne ikke utelukkes at bruk av samhandlingstakster kunne øke i observasjonsperioden som en følge av digital utvikling, og samfunnets stadig økende fokus på samarbeid (Høstmark, 2020).

Resultatene viser at det har vært en endringsprosess i kommunene som innførte Knutepunktmodellen (Trondheim og Kristiansand) i 2020. Endringene vises ved et tydelig nivåskifte før og etter 2020. De samme observasjonene sees blant alle de tre praksistypene. I resten av landet, som utgjorde kontrollgruppen, ser vi tilsvarende observasjoner med unntak av fysioterapeuter med videreutdanning i psykomotorisk fysioterapi. I denne gruppen ser vi ingen endring i observasjonsperioden i kontrollgruppen («resten av landet»). I Trondheim og Kristiansand benyttet avtalefysioterapeutene flere samhandlingstakster pr individuelle konsultasjon enn i resten av landet ved oppstart av observasjonsperioden. Det kreves mer for å oppnå en endring fra et høyere nivå og det kan dermed ikke utelukkes at innføring av Knutepunktmodellen har bidratt til å øke avtalefysioterapeuters bruk av samhandlingstakster i perioden 2019 – 2021.

“Knutepunktmodellen” is a collaborative project between General Practitioners (GPs) and contract physiotherapists where the main purpose is to ensure good patient outcomes. (Medical Associations, 2019). The lack of cooperation can negatively affect health services and patient care. Interventions that stimulate increased collaboration have the potential to improve professional practice and health outcomes (Reeves, 2017). The aim of this thesis is to investigate whether the implementation of the “Knutepunktmodellen” increases contract physiotherapists' use of interaction rates. The use of interaction rates indicates physiotherapists' interaction with other health care professionals regarding the more than 500 000 people who go to contract physiotherapists for assessment and treatment each year.

The study uses statistical process control and is based on publicly available data from KUHR (Control and payment of health reimbursements). KUHR data shows the rates usage of all contract physiotherapists in Norway. Trondheim and Kristiansand have been the only municipalities in the country to implement the “Knutepunktmodellen” during 2020. The results from Trondheim and Kristiansand have been compared with the rest of the country. The purpose of this is to see if there is a change in the use of interaction rates in Trondheim and Kristiansand and if these differ from the rest of the country. One of the goals of the “Knutepunktmodellen” is to facilitate better collaboration between GPs and contract physiotherapists. An increase in the use of interaction rates could be an indication of the effect of the introduction of the “Knutepunktmodellen”. In order to have comparable figures, the thesis is based on the number of collaboration rates per individual consultation in the municipalities that currently make up Trondheim and Kristiansand. As there are significant differences within different patient groups and average treatment time among the different types of practice in contract physiotherapy (general physiotherapist, psychomotor physiotherapist and physiotherapist with further education manual therapy), the thesis will also look at whether there are different changes within the different types of practice. According to the Manual Therapists' service office, physiotherapists with further education in manual therapy treat twice as many patients each year as general physiotherapists and 4 times as many patients per year as physiotherapists with further education in psychomotor physiotherapy (Sæther, 2021). It is expected that the number of patients will affect the use of interaction rates and lead to different findings in the different types of practice. At the start of the observations in January 2019, the contract physiotherapists had been required to connect to the Norwegian Health Network (NHN) for two years. Through NHN, contract physiotherapists have a digital opportunity for collaboration with, among others, GPs (Norwegian Physiotherapists' Association, 2016a). It could not be ruled out that the use of interaction rates could increase in general during the observation period as a result of digital development, and society's ever-increasing focus on collaboration (Høstmark, 2020).

The results from this study using statistics process control show that there has been a process of change in the municipalities that introduced the “Knutepunktmodellen” (Trondheim and Kristiansand) in 2020. Run and XmR diagram showes a clear change in level before and after 2020. The same observations are seen among all three types of practice. In the rest of the country, which formed the control group, we see similar observations with the exception of physiotherapists with further education in psychomotor physiotherapy. In this group, we see no change in the observation period in the control group ("the rest of the country"). In Trondheim and Kristiansand, the contract physiotherapists used more interaction rates per individual consultation than in the rest of the country at the start of the observation period.