Trenings- og mestringsgrupper på videokonferanse. Nærhet på avstand?

Abstract

Bakgrunn: Trenings- og mestringsgrupper er en sentral del av et rehabiliteringstilbud. Slike gruppetilbud kan gi læring, mestring og motivasjon ved at man møter andre i samme situasjon. Personer med nedsatt funksjon kan oppleve barrierer for å delta i grupper. Bruk av videokonferanse kan redusere barrierer for deltagelse i grupper, men kunnskap om videokonferansegrupper i nevrologisk rehabilitering er begrenset.

Formål og problemstilling: Formålet med studien var å frambringe kunnskap om rehabiliteringspasienters erfaringer med deltagelse i videokonferansegrupper. Problemstillingen var: Hvordan opplever rehabiliteringspasienter gruppebaserte trenings- og mestringstilbud på videokonferanse?

Design og metode: Et eksplorerende design med en kvalitativ tilnærming ble benyttet. Individuelle semistrukturerte intervjuer ble valgt som metode. Utvalget bestod av seks personer i alderen 35 – 65 år med ulike nevrologiske diagnoser. Analysemetoden var systematisk tekstkondensering.

Resultater: Deltagerne beskrev at videokonferansegrupper muliggjorde deltagelse i gruppetilbud de ellers ikke ville kunnet delta i. Fatigue var en framtredende faktor for flere i valget om å delta i videokonferansegruppe, men samtidig kunne deltagerne bli intenst slitne av visse typer videomøter. God kommunikasjon i videokonferansegrupper krevde en aktiv gruppeleder som bidro til struktur og inkludering, men deltagerne savnet uformell småprat før og etter gruppetilbudet. Gruppesamhørighet ble opplevd svært forskjellig mellom ulike gruppetilbud. Flere av deltagerne framhevet behovet for å møtes fysisk først og danne personlige relasjoner for å oppnå god gruppesamhørighet. Motivasjon i gruppene ble knyttet til tilgang, utbytte, forpliktelse og følelser rundt gruppetilbudet, og oppmøtet var høyt. Fordelene ved videokonferansegruppe så ut til å oppveie ulempene ved tilbudet. Deltagerne kom med flere forbedringsforslag.

Konklusjon: Videokonferansegrupper bidro til å inkludere personer i gruppetilbud som ellers ikke hadde mulighet til å delta. God kommunikasjon, gruppesamhørighet og motivasjon så ut til å henge sammen med aktiv tilrettelegging for relasjonsdannelse. Funnene kan ha implikasjoner for praksis.

Background: Persons in need of rehabilitation can experience barriers for participation in exercise groups and educational support groups. Group videoconferencing can reduce barriers for participation, however, the evidence of these persons´ experiences of the use of group videoconferencing in neurological rehabilitation is limited.

Objective: The aim of this study was to elaborate knowledge on the experiences of participation in group videoconferencing. The research question was: How do persons in need of rehabilitation experience participation in group videoconferencing for exercise and educational support?

Methods: Exploratory design with a qualitative approach with semi-structured individual interviews was used in this study. A strategic sample of six persons with different neurological conditions and in need of rehabilitation were interviewed. The persons were between 35- 65 years old. Data were analysed with systematic text condensation.

Results: The participants experienced that group videoconferencing provided access to rehabilitation services. Fatigue was a major cause participating in such groups. However, some participants experienced intense fatigue after certain types of video meetings. Active, inclusive and structured leadership of the group was necessary for high quality communication. Group cohesion was experienced differently among the participants. Several of the participants highlighted the need for a physical group meeting first to establish personal relations as basis for group cohesion. Adherence rates in the groups were high. Motivation was related to group access, outcome, obligation and feelings. The advantages of group videoconferencing seem to outweigh the disadvantages. Participants suggested several areas of improvements.

Conclusion: Group videoconferencing provided access to group services for persons in need of neurological rehabilitation who experience barriers for participation. Quality of the service depends on active facilitation of personal relations. The results can have implications for future rehabilitation practice.