Kode-M : kompetanse på delirium blant eldre på medisinsk sengepost - en kompetansehevingsstudie
Abstract
Bakgrunn: Delirium er en tilstand som forekommer hyppig blant eldre som legges inn på sykehus. Tilstanden er forbundet med kognitiv svikt, høy mortalitet og økt liggetid. Sykepleiere har en nøkkelposisjon når det gjelder å kartlegge, identifisere og behandle delirium. Men studier viser at delirium ofte blir oversett, blant annet som følge av at sykepleiere mangler kunnskap om tilstanden. Samtidig viser studier at det er relativt beskjeden innsats som skal til for å øke sykepleiernes kunnskaps- og kompetansenivå.
Hensikt: Den overordnede hensikten er å på sikt redusere forekomsten av delirium blant eldre som innlegges i sykehus. I denne studien gjøres det ved å styrke sykepleiernes kompetanse i å identifisere eldre som er i fare for eller som har utviklet delirium for deretter å kunne iverksette forebyggende og behandlende tiltak.
Metode: Gjennom deltagelse i et 10 ukers opplæringsprogram om delirium basert på en kunnskapsoverførings modell «Fra kunnskap til handling», ble data fra seks sykepleiere fra medisinsk avdeling innsamlet ved strukturerte samtaleintervjuer og et standardisert spørreskjema før og etter opplæringsprogrammet.
Resultater: Sykepleiernes beskrivelser tydet på manglende systematiske rutiner i kartlegging og forebygging av delirium. Den teoretiske kunnskapen om delirium var før opplæringsprogrammet mangelfull og preget av usikkerhet. Etter å ha deltatt i opplæringsprogrammet hadde deltagerne økt sine kunnskaper om delirium og risikofaktorer for å utvikle delirium betydelig. Innføring av standardiserte kartleggingsverktøy hadde styrket sykepleiernes mulighet til å oppdage flere pasienter med delirium, og særlig ble det fremhevet at det var mindre komplisert å differensiere mellom pasienter med demens og pasienter med delirium. For å oppnå en varig endring i praksis pekte deltagerne på nødvendigheten av å gi alle ansatte tilbud om opplæring. Mulighet til å reflektere over egen praksis ble også fremhevet som viktig for å styrke sykepleieres kompetanse i møte med eldre med delirium.
Konklusjon: Opplæringsprogrammet med teori og praksis styrket sykepleiernes teoretiske kunnskaper om delirium. Sykepleiernes beskrivelser av kartlegging, identifisering og behandling viste at praksis ble mer systematisk når kompetansen økte. Innføring av standardiserte kartleggingsverktøy er viktig for både identifisering, dokumentering og systematikk i praksis. En sentral utfordring ligger i å få spredt kunnskapen til flest mulig som arbeider i avdelingen