| dc.description.abstract | Dette er en masteravhandling i kroppsøving-, idretts -og friluftslivsfag ved Universitetet i Sørøst-Norge. Tema for oppgaven er vurdering i kroppsøving på videregående skole og retter søkelys på kroppsøvingslærers erfaringer med vurderingspraksis etter innføring av ny læreplan (LK20). Datamaterialet i studien er basert på kvalitativt intervju med totalt åtte kroppsøvingslærere som metode. Forskningsprosjektet er forankret i Goodlads læreplanteori og Fullans tre faser. Kontekst -og teorigrunnlaget i oppgaven tar utgangspunkt i førende styringsdokumenter som forskrift til opplæringsloven, læreplanen i faget og støtteskriv. I tillegg er det benyttet tidligere forskning på feltet. Masteroppgavens problemstilling lyder som følger:
«Hvordan beskriver og forstår kroppsøvingslærere som underviser på videregående skole sin egen vurdering -og karaktersettingspraksis etter innføringen av LK20?».
Resultatene viser at kroppsøvingslærerne mener dette er en riktig vei å gå i forbindelse med vurdering i kroppsøving, men peker likevel på forskjellige utfordringer med karaktersetting. Først og fremst er det nytt at kompetansemålene skal forstås i lys av teksten om faget i læreplanen. Det er et fåtall av informantene som nevner denne konkrete endringen i § 3-3 i forskrift til opplæringsloven.
Majoriteten av informantene poengterte nedtoning av idrettsperspektivet og at dette påvirket vurderingsarbeidet. En tydelig endring etter LK20 var innholdet i innsatsbegrepet. Informantene i studien forklarer at dette var på bakgrunn av at idrettslige og motoriske ferdigheter har fått mindre betydning i forbindelse med høy måloppnåelse i faget. Elevene skal fortsatt gjøre så godt de kan og ikke gi opp, men informantene har mer fokus på samarbeid, selvstendighet og refleksjon hos elevene. Majoriteten av informantene uttrykker vanskeligheter rundt vurdering av elevenes refleksjon i timene, og henviser til at dette er nytt i læreplanen. Halvparten av mine informanter i studien trekker inn elevenes bruk av gymtøy inn i innsatsbegrepet, selv om dette strider mot formålet med opplæringsloven.
En gjenganger som informantene løfter frem, handler om riktig bruk av de idrettslige og motoriske ferdighetene; dersom en elev skal oppnå høy måloppnåelse i faget, er det viktig at eleven bruker disse ferdighetene til å gjøre andre gode. Flere uttrykker at denne delen har kommet mer til synet i LK20 og de er tydelig på at vurderingspraksisen har endret seg. Et viktig funn i studien dreier seg om hvordan elevforutsetninger skal forstås i vurderingsarbeidet. På bakgrunn av støtteskrivet om vurdering i kroppsøving (Utdanningsdirektoratet, 2021a) hvor det utdypes at elevenes forutsetninger ikke er en del av vurderingsgrunnlaget i faget, kan mine informanter fortelle om motstridende vurderingspraksis. Flertallet forteller at de er trekker inn elevenes individuelle forutsetninger i fastsetting av karakter. Alle informantene uttrykker en form for fremgang hos eleven som viktig i vurderingsprosessen, og trekker inn fair play-begrepets verdier inn i arbeidet med vurdering. Ingen av informantene bruker testing av fysiske ferdigheter inn i vurderingsgrunnlaget.
Et annet viktig funn i studien viser til en form for internalisering hos informantene. De uttrykker selv en bevissthet rundt egen vurderingspraksis og i hvilken grad den er rettferdig ovenfor elevene. Majoriteten løfter frem subjektiv vurdering i kroppsøvingsfaget som et aspekt i forbindelse med karaktersettingspraksis, og at det er fort gjort at vurderingspraksisen blir tolket forskjellig hos kroppsøvingslærere. Flere av informantene peker på dette som urettferdig ovenfor elevene, men at de er nøye med ulike dokumentasjonsredskap for å sette mest mulig rettferdig karakter i faget. Vurdering for læring (VfL) er et viktig verktøy og er godt etablert i kroppsøvingsfaget, men noen av informantene uttrykker vanskeligheter med elevmedvirkning – spesielt i forbindelse med egenvurderingen.
Nøkkelord: kroppsøving, vurdering, innsats, elevforutsetninger, læreplaner, fagfornyelsen, VfL. | |
