| dc.description.abstract | Bakgrunn: Ifølge verdens helse organisasjon lever 422 millioner mennesker med diabetes type 2 på verdens basis og 1 av 3 mennesker er overvektige. Helsedirektoratet mener at overvekt og fedme øker i alle sosiale- og aldersgrupper over hele landet, men det er likevel sosiale skjevheter. Selv om innvandrergruppene er heterogent sammensatt på lik linje med resten av befolkningen, er eldre innvandrere likevel pekt ut som en sårbar gruppe. Det er tydelig at en aktuell folkehelseutfordring er den store utbredelsen av diabetes type 2 blant innvandrerkvinner fra Tyrkia i en stor kommune i Sør Øst Norge. Befolkningsrettede og forebyggende tiltak til denne gruppen bør også dreie seg om endringer i de kommunale helse- og omsorgstjenestene.
Hensikt og problemstilling: Prosjektets hensikt er å utforme en kvalitativ studie om tyrkiske kvinnenes erfaringer med bruk av kommunale frisklivstiltak. Den teoretiske forankringen er bygd på teorien om salutogenese fra Antonovsky og det er benyttet et hermeneutisk fenomenologisk perspektiv.
Problemstillingen lyder slik:
* Hvilke erfaringer har eldre tyrkiske kvinner som har en diabetes type 2 diagnose med bruk av kommunale frisklivstiltak?
I oppgaven har jeg også satt noen forskningsspørsmål for å se årsaksforholdene for at kvinnene blir hindret til å delta, og hvilke tilpasninger eller tilrettelegginger vi må foreta for å nå økt deltakelse.
Metode: Som metode er det tatt i bruk en kvalitativ tilnærming der det ble intervjuet 7 eldre tyrkiske kvinner som har avsluttet frisktlivstiltakene etter å ha prøvd dem. I tillegg har det blitt brukt andre studier og forskningsfunn, samt relevante artikler knyttet opp mot temaet.
Funn: Kvinnene gjengir i intervjuene at de har et reelt behov for kommunale frisklivstiltak, men opplever å bli hindret i å delta på grunn av praktiske, fysiske og sosiale utfordringer. Gjennomførbarheten av frisklivstilbudet henger tett sammen med individuell og eller kollektiv tilpassing av tilbudet gjennom dialog mellom kvinnene og kursveilederne. Kvinnene opplever å reflektere over at de ikke har blitt hørt og sett i utviklingen av tjenestene. Svært mange av kvinnene er avhengige av nære relasjoner og at tilbudet er mer tilrettelagt. Ikke minst har utvalget et større behov for mer informasjon om tiltakene sammenlignet med andre som bruker samme tilbud.
Konklusjon: Oppgaven fremhever viktigheten av å organisere kommunale frisklivstiltak med hensynet til de som skal bruke tjenesten. Dersom tiltakene skal være til fordel for alle kvinner som deltar og at det blir en helsefremmende prosess er det en rekke krav til både planlegging, tilrettelegging, praktisk gjennomføring og oppfølging i ettertid. Studien identifiserer hovedsakelig to typer barrierer for deltakelse i frisklivstiltak. Den første barrieren er organisatorisk og dreier seg om faktorer som økonomi, språk, informasjon, avstand og fremkommelighet til aktivitetene. Den andre barrieren er relasjonell og handler om hvilke vansker som oppleves med å utvikle nye relasjoner og tillit. Det handler også om å bygge et sosialt nettverk tuftet på tillit og nærhet. Informantene trakk fram betydningen av mellommenneskelige relasjoner som grunnlag for sosial deltakelse og at terskelen for å delta i etablerte tiltak oppleves som høye for dem.
Fremtidig forskning bør rette seg mot ressursene til eldre tyrkiske kvinner, og hvordan en kan lage intervensjoner hvor interkulturelle utfordringer vektlegges.
Nøkkelord: erfaringer, kommunale frisk livs tiltak, tyrkiske eldre, kvinner, diabetes type 2, | |