Hvilke erfaringer har ansatte ved krisesentre i arbeidet med voldsutsatte med alvorlige psykiske helseutfordringer? En kvalitativ studie av de ansattes erfaringer.
Abstract
Sammendrag
Bakgrunn:
Krisesenterloven tredde i kraft i 2010, og slår fast at kommunene er ansvarlige for at alle som er utsatt for vold eller trusler om vold i nære relasjoner skal få et godt og helhetlig krisesentertilbud. Denne oppgaven handler om arbeidet med de voldsutsatte som ikke kan få tilbud om plass ved krisesenteret på grunn av alvorlige psykiske helseutfordringer. Studiens hensikt er å utvikle kunnskap om ansatte ved krisesenteret sine erfaringer i møtet med, og i arbeidet med, disse voldsutsatte.
Metode:
Studien har et kvalitativt forskningsdesign med en fenomenologisk tilnærming. Utvalget består av seks ansatte ved krisesentre på Østlandet. Datamaterialet er samlet inn ved individuelle intervjuer, og analysen av materialet er foretatt i tråd med Malteruds systematisk tekstkondensering.
Resultater:
Funnene i denne studien avdekker at de ansatte blir berørt av arbeidet med voldsutsatte med alvorlige psykiske helseutfordringer. De ansatte beskriver at det i vurderingen av om den voldsutsatte kan få tilbud om plass ved krisesenteret handler om skjønnsvurderinger hvor den voldsutsattes atferd og den øvrige gruppen av beboere ved krisesenteret på det aktuelle tidspunktet veier tungt inn. Videre beskriver de ansatte at utfordringer i samhandling med andre tjenester vanskeliggjør arbeidet med å sikre et annet, mer egnet tilbud til denne gruppen voldsutsatte når krisesenteret ikke kan tilby plass. Knyttet til dette er det funnet at flere ansatte opplever at det finnes voldsutsatte som ikke «hører til» noe sted, og derfor ikke får hjelpen de er i behov av.
Diskusjon:
Diskusjonen i denne studien forsøker å se på dilemmaene som kan oppstå for den ansatte når denne må avvise en voldsutsatt ved krisesenteret, samtidig som den ansatte opplever at det ikke nødvendigvis finnes andre tjenester som kan tilby egnet hjelp.
Konklusjon:
Hovedkonklusjonene i denne studien er at de ansatte beskriver samarbeidet med andre tjenester som en stor utfordring i arbeidet med å hjelpe de voldsutsatte som ikke kan få tilbud om plass ved krisesenteret grunnet alvorlige psykiske helseutfordringer, og at dilemmaene som kan oppstå i arbeidet for å sørge for at den voldsutsatte får et egnet hjelpetilbud kan oppleves som belastende.
Nøkkelord: Ansattes erfaringer, krisesenter, alvorlige psykiske helseutfordringer, voldsutsatte. Abstract
Background:
The Crisis Center Act came into force in 2010, and states that the municipalities are responsible for ensuring that any person who is exposed to domestic violence or abuse is entitled to(has a right to) a comprehensive crisis center offer. This study is about the work with the survivors of
domestic or intimate partner violence who cannot be offered a place at the crisis center due to
serious mental health challenges. The purpose of the study is to develop knowledge about the
experiences of the employees at the crisis center with regards to their interaction and work with this group.
Method:
The study has a qualitative research design with a phenomenological approach. The selected group consists of six employees at crisis centers in eastern Norway. Data was collected through individual interviews, and the analysis of the material was carried out in line with Malterud's systematic text condensation.
Results:
The findings of this study reveal that the employees are affected by the work with victims of
domestic or intimate partner violence with serious mental health challenges who cannot be offered a place to stay at the crisis center. The employees describe that the assessment of whether or not the survivor of domestic or intimate partner violence should be offered a place at the crisis center is often based on an assessment of the victim's behavior which is viewed in context of the rest of the group of residents at the crisis center at the relevant time. Furthermore, the employees describe that challenges in collaboration with other agencies make it difficult to secure alternate and more suitable support for this group when the crisis center is unable to offer a place to stay. A main finding is that several employees experience that there are victims of domestic or intimate partner violence who do not "belong" anywhere, and therefore do not receive the help they need.
Discussion:
The discussion in this study attempts to look at the dilemmas that may arise for the employee who is forced to reject a victim of domestic or intimate partner violence at the crisis center. In addition to this the employee is often confronted by a situation where other agencies that can offer suitable help are not necessarily available.
Conclusion:
The main conclusions of this study are that the employees describe the collaboration with other agencies as a major challenge in working with survivors of domestic or intimate partner
violence who cannot be offered a place at the crisis center due to mental health challenges, and that the dilemmas that may arise in the work to ensure they receive suitable help can be perceived as stressful.
Key words: Staff experience, crisis centre, serious mental health challenges, victims of domestic or intimate partner violence