| dc.description.abstract | Vestfold fylkeskommune, Tønsberg kommune og styret i Vestfoldmuseene har vedtatt en bruk- og utviklingsplan for Slottsfjellsområdet i Tønsberg. Et sentralt tiltak i planen er å bygge opp ringmuren på Tunsberghus helt eller delvis. Dette tiltaket er omdiskutert og kontroversielt. Rekonstruksjon av fortidens byggverk og monumenter er et tema som har opptatt fagfolk og forskere siden historie og arkeologi ble etablert som vitenskaper ut over 1800-tallet. Historie- og arkeologifaget befatter seg begge med fortiden og fortidige hendelser. Selv om arkeologien populært kan sies å utforske håndfaste levninger i jorda mens historikeren er opptatt av døde menneskers gjøren og laden, så komplementerer fagene hverandre. Jeg ser på hvordan arkeologifaget tyr til historikerens metoder og visa versa. Poenget er å belyse hvorvidt et rekonstruksjonsprosjekt på Tunsberghus kan forvares både med et arkeologisk og historisk utgangspunkt. I oppgaven belyser jeg rekonstruksjonshistorien i Norge og Europa, og jeg setter den inn i en historisk kontekst samfunnsmessig og politisk. Jeg ser spesielt på norsk historie med nasjonsbygging og identitet som bakteppe. Jeg ser på hvordan kulturminnevernet har utviklet seg fra en svak oppstart til et etablert fagfelt. I lys av gjeldende internasjonale chartre og konvensjoner, samt lovverk og forskrifter diskuterer jeg hvorvidt det vil være faglig forsvarlig å rekonstruere ringmuren på Slottsfjellet i dag. Jeg trekker også inn relevante teorier om rekonstruksjon og hvordan et rekonstruert byggverk kan stå seg mot en original. Utgangspunktet mitt er at det skal skapes et byggverk som fremstår mest mulig sant og autentisk. Min konklusjon er at en rekonstruksjon av ringmuren på Tunsberghus kan forsvares faglig. Jeg mener det også er vektige grunner for å gjøre det – både i et samfunnsperspektiv og et verneperspektiv. | |
