Mellom idealisme og realisme: Om fremming av samfunnstilhørighet for unge voksne med samtidige rus- og psykisk helseproblemer

Abstract

Avhandlingen undersøker hvordan unge voksne med samtidige rus- og psykisk helseproblemer (ROP-problemer) kan oppnå samfunnstilhørighet. Avhandlingens tilnærming representerer et «nedenfra-perspektiv» på sosial inklusjon - hva er det de unge voksne selv er opptatt av når deres samfunnstilhørighet søkes fremmet? Det overordnede målet med avhandlingen har vært å utvikle kunnskap som kan bidra til at unge voksne med ROP-problemer lettere skal kunne oppleve tilhørighet til samfunnet.

Studien har et kvalitativt design. Vekten har ligget på undersøkelser av sosiale og kulturelle forhold som kommer til uttrykk i deltagernes erfaringer. Kvalitative intervjuer med unge voksne med ROP-problemer og fagpersoner i kommunale helse- og sosiale tjenester er benyttet for å få tilgang på erfaringene.

I avhandlingen inngår tre delstudier. Den første delstudien undersøker hva unge voksne opplever som utfordrende for å oppnå samfunnstilhørighet. I den andre delstudien er formålet å beskrive moralske erfaringer og begrunnelser for manglende samfunnstilhørighet blant unge voksne fra den første delstudien. Til dette formålet ble intervjuene med noen av de unge voksne analysert på nytt ved hjelp av narrativ tematisk analyse. I den tredje delstudien undersøker vi fagpersoners erfaringer og forståelser knyttet til å støtte opp under unge voksne med ROP-problemers deltakelse i samfunnet.

De to første delstudiene beskriver dilemmaer de unge voksne blir stilt overfor i sine bestrebelser for å bedre sin sosiale posisjon: De må ugyldiggjøre sine tidligere forståelser og erfaringer av seg selv og samfunnet. Blant de unge voksne er det ulike oppfatninger knyttet til om dette er rett og rimelig å kreve. Fagpersonene legger i den tredje delstudien til grunn at de unge voksne må øke sine ferdigheter og sette seg realistiske framtidsmål. Fagpersonene opplever det samtidig som problematisk å ikke kunne ta utgangspunkt i de unge voksnes mål og ønsker og å ikke kunne tilby dem de samme framtidsmulighetene som de unge voksnes jevnaldrende.

Delstudiene reiser et overordnet spørsmål: Hvordan skal man forholde seg til de unge voksnes virkelighetsforståelse når samfunnstilhørighet skal fremmes - skal virkelighetsforståelsen anerkjennes eller søkes endret? Dette blir diskutert i lys av citizenship- og funksjonshemmingsperspektiver. For å kunne ta stilling til spørsmålet, og for å vurdere i hvilken grad de unge voksne har like muligheter til delta i samfunnet, argumenterer jeg for at det må skapes en større bevissthet om psykososiale funksjonshemminger blant unge voksne med ROP-problemer selv, i tjenestene, og i samfunnet for øvrig. Fagpersoner kan ha en viktig rolle i dette arbeidet. De kan legge til rette for at marginaliserte erfaringer blir lyttet til. De kan være målbærere for egne erfaringer knyttet til å fremme samfunnstilhørighet for unge voksne i ulike fora. Disse erfaringene må bidra til utformingen av et «samfunn for alle» - et samfunn der det gis tilstrekkelig rom for funksjonsvariasjon.