Turnus og helse. Hvilke sammenhenger er det mellom enhetens rutiner for turnusplanlegging og sykefravær hos sykepleiere ved Oslo universitetssykehus?

Abstract

Bakgrunn: Skiftarbeid er forbundet med økt helserisiko. Kunnskap om hvordan man kan legge opp en helsefremmende turnus som gir færrest mulige negative helsekonsekvenser er viktig, men også andre rutiner for turnusplanlegging påvirker de ansattes helse og livskvalitet.

Formål: Formålet med studien var å undersøke sammenhengen mellom enhetens rutiner for turnusplanlegging og det gjennomsnittlige sykefraværet til sykepleierne på enheten når man kontrollerer for gjennomsnittlig alder, andel kvinner og gjennomsnittlig skåre på enheten på utbrenthet (fra medarbeiderundersøkelsen ForBedring).

Deltakere: Spørreskjema ble sent til alle 210 ledere for enheter ved Oslo Universitetssykehus (OUS) som har sykepleiere som jobber i turnus. 160 besvarte spørreskjemaet. Alle data som er brukt i denne studien er på enhetsnivå; gjennomsnittlig prosent sykefravær, gjennomsnittlig alder på sykepleierne, gjennomsnittlig andel kvinner på enheten og gjennomsnittlig skår på punktet slitasje/utmattelse fra Forbedring.

Metode: Studien er en tverrsnittsstudie. Data ble innsamlet i jan- feb 2020. Data fra spørreundersøkelsen ble brukt sammen med registerdata fra organisasjonen på enhetsnivå. Sykefraværsdata, andel kvinner og gjennomsnittlig alder er hentet ut fra status i desember 2019. Enhetens gjennomsnittlige skår på slitasje/utmattelse er hentet fra medarbeiderundersøkelse fra mars 2019.

Resultat: Faktorene «Helsefremmende turnus», «Undervisning om søvn og helse/innslag av fysisk aktivitet» og «Driftshensyn» hadde ingen observert total effekt på gjennomsnittlig sykefravær på enheten. Kun «Individuell tilpasning» ved planlegging av turnus hadde en større direkte negativ effekt på sykefraværet, og en mindre positiv effekt på slitasje/utmattelse, noe som gir en sti- koeffisient (b=-.26) mot det gjennomsnittlige sykefraværet på enheten.

Konklusjon: Det er en sammenheng mellom enhetens rutiner for turnusplanlegging og det gjennomsnittlige sykefraværet på enheten. Man vil kunne argumentere for at hypotesen om at gjennomsnittlig sykefravær vil kunne øke med økt andel av individuell tilpasning på enheten da dette i sin tur gir høyere skår på slitasje/utmattelse, noe som på sikt vil kunne føre til sykefravær. Men, om man ser på den totale effekten, etter at direkte og indirekte effekt er tatt høyde for, er resultatet at individuell tilpasning kan bidra til å minske det totale sykefraværet på enheten. Noe som i sin tur støtter en antagelse om at man i fremtiden ikke bare kan følge de forebyggende anbefalingene for en helsefremmende turnus, men at man må finne en balanse mellom punktene i denne og individuell tilpasning.

Background: Shift work is associated with increased health problems. Knowledge about how a “healthy schedule” should look like to prevent negative health issues is essential, but also the workplace routines for planning for a shift work schedule are important. This affects the work- life balance as much as social well- being for the employees.

Aim: The aim of the present paper is to describe the association between organizational units` routines for shift- work scheduling and sickness absence among nurses when controlling for the average level of burnout, average age and proportion of women on each unit.

Participants: The survey was sent out to the leaders of all 210 units at OUS with nurses working shift work schedule. 160 answered. All personal records data used in this study are at unit level; mean percentage sickness absence, mean age of nurses, mean percentage female staff, - and mean score at the burnout scale from the employee survey ForBedring.

Methods: The study used a cross- sectional survey design. Data was collected Jan- Feb 2020. The survey data was merged with data from organizational units`, (status December 2019) including average age of employees in the unit, ratio female nurses, and units` average score on the burnout construct from the employee survey conducted during three weeks in March in 2019.

Results: The factors “Health promotion scheduling”, “Health education/ physical activity” and “operational considerations” had no observed total effect on mean sickness absence. Only individual adjustment in shift work scheduling had a large direct negative effect, and a small positive effect on burnout, entailing a path-coefficient of medium to large size (b = -.26) on mean sickness absence at unit level.

Conclusions: There is a relationship between the units’ routines for shift work scheduling and mean sickness absence at the unit. In some way the hypothesis assuming that increased individual adjustment would lead to sickness absence is correct. Individual adjustments increases burnout at the unit and burnout increase sickness absence in the long run. However, when the direct effect and the overall total effect are accounted for, the result is that individual adjustment reduces sickness absence. This might support that one cannot only follow the guidelines for a “healthy- schedule”, it has to be a balance between that and individual adjustment.