Pasientsikkerhet ved transfusjon av fullblod i situasjon med massiv blødning

Abstract

Introduksjon: Hypovolemisk sjokk grunnet massiv blødning har en mortalitetsrate på 30 %. Omtrent 10 % av dødsfallene anses som mulig å forebygge med optimalisert hemostatisk resuscitering. Økt fokus på balansert transfusjon har ført til reintroduksjon av fullblod som transfusjonsalternativ til traumatiserte pasienter - først i militære, senere i sivile settinger. Flere nasjonale og internasjonale fagmiljøer har de siste årene tatt fullblod i bruk, både prehospitalt og inhospitalt. Der enkelte fagmiljøer har anerkjent fullblod som et godt alternativ til blodkomponenter, er andre avventende og begrunner dette med mangelfull evidens for at fullblod fører til forbedret pasientutfall. Systematiske oversikter som har kartlagt den kliniske effekten av fullblod har konkludert med at produktet muligens kan sidestilles med komponenter. Lav kvalitet og betydelig heterogenitet blant kliniske studier gjør konklusjonene usikre. Dersom effekten anses å være like god, finnes det da grunnlag for å endre dagens transfusjonspraksis?

Hensikt: En systematisk litteraturstudie ble igangsatt med formål om å undersøke følgende: blir pasientsikkerheten forbedret, redusert eller uendret ved transfusjon av fullblod?

Metode: I tidsrommet juni-oktober 2020 ble det gjennomført systematiske databasesøk i UpToDate, BMJ Best Practice, Medline, Cochrane Library og Cinahl Complete. Etter gjennomgang av databasetreff og applikasjon av inklusjons- og eksklusjonskriterier ble ni kliniske studier inkludert i dataanalysen.

Resultater: Resultater ble fremstilt gjennom tematisk analyse og representeres av fire hovedtemaer (ingen økning i forekomst av transfusjonskomplikasjoner; ingen økning i forekomst av hemolyse; usikker effekt på totalt blodforbruk; bedret hemostatisk potensial og økt oksygenbæreevne) og tre subtemaer (bedret korttidsoverlevelse, usikker effekt på langtidsoverlevelse; ingen signifikant reduksjon av multiorgansvikt; uendret lengde for opphold på sykehus).

Konklusjon: Det foreligger ingen evidens som indikerer at transfusjon av kaldt lagret, lavt titret, leukocyttfiltrert, type-O fullblod utgjør økt fare for pasientsikkerheten. Redusert donoreksponering, forenklet transfusjonslogistikk og minsket fare for administrative feil er faktorer som bedrer pasientsikkerheten når fullblod benyttes til massiv transfusjon.

Introduction: Hypovolemic shock due to massive blood loss comes with a mortality rate of 30 %, of which 10 % are considered preventable with optimized hemostatic resuscitation. Increased focus on balanced transfusion has led to the reintroduction of whole blood as a transfusion alternative for traumatized patients – first in military, later in civilian settings. There is a resurgence of interest amongst national and international clinicians for the prehospital and inhospital use of whole blood. Where some professional communities have recognized it as a good alternative to blood components, others are hesitant and justify this with insufficient evidence that whole blood leads to improved patient outcomes. Previous systematic reviews on subject does not provide evidence to support or reject use of whole blood transfusion compared with component therapy. If the clinical effect is considered to be equally good, is there a basis for changing currant transfusion practice?

Purpose: A systematic literature study was initiated with the aim of investigating following: what implications does whole blood transfusion have for patient safety? Is patient safety improved, reduced or remains unchanged?

Method: A systematic literature search was performed between June and October 2020. UpToDate, BMJ Best Practice, Medline, Cochrane Library and Cinahl Complete were searched. In total nine clinical trials met inclusion criteria.

Results: Results were presented through thematic analysis and consist of four main themes (no increase in the incidence of transfusion complications; no increase in the incidence of hemolysis; uncertain effect on total blood consumption; improved hemostatic potential and increased oxygen carrying capacity) and three subthemes (improved short-term survival, uncertain effect on long-term survival; no significant reduction in multiorgan failure; unchanged length of hospital stay).

Conclusion: There is no evidence to indicate that transfusion of cold stored, low titer, leucoreduced, type-O whole blood poses an increased risk to patient safety. Reduced donor exposure, simplified transfusion logistics and reduced risk of administrative errors are all factors that improve patient safety when whole blood is used for massive transfusions.