| dc.description.abstract | Denne studien vil gi en teoretisk innsikt i virtuelle praksisfellesskap og hvordan disse kan brukes for kunnskap og kompetansedeling mellom ansatte i organisasjoner. Engasjement i virtuelle praksisfellesskap er helt avgjørende for et virtuelt praksisfellesskaps eksistens (Wenger, 1998). Studien ser på hvordan det kan skapes engasjement i virtuelle praksisfellesskap og hvordan det som deles i disse virtuelle praksisfellesskapene oppleves som nyttig.
Studien tar utgangspunkt i teorier om praksisfellesskap som videreføres i teorier om virtuelle praksisfellesskap. Studien viser også teorier om opplevd nytteverdi og teorier om rollen som leder, her fasilitator, av et virtuelt praksisfellesskap.
Denne studien har en kvalitativ forskningstilnærming og har en multippel casestudiedesign med to virtuelle praksisfellesskap som representerer de to casene til studien. Den ene casen er et virtuelt praksisfellesskap som består av ti medlemmer fra et konsulentselskap. Den andre casen er et virtuelt praksisfellesskap som består av seks medlemmer som utgjør styret til et norsk importselskap. Datamateriale er innhentet fra åtte intervjuer som jeg har gjennomført, og som er kodet og analysert ved hjelp av Nvivo10. Funnene er videre drøftet mot studiens teorier.
Denne studien har relativt like funn som tidligere studier når det gjelder det å skape engasjement i et virtuelt praksisfellesskap. Studien viser at fasilitator har en stor betydning for å skape engasjement i et virtuelt praksisfellesskap (Barnett, Jones, Bennett, Iverson, & Bonney, 2012; Hibbert & Rich, 2006; Koh, Kim, Butler, & Bock, 2007). Hovedfunnene i denne studien går på rollen som fasilitator og hva det er en fasilitator bør gjøre for å skape så stort engasjement som mulig i et virtuelt praksisfellesskap. Studien vil også gi et bidrag til teorier om den opplevde nytteverdien knyttet til det å delta i et virtuelt praksisfellesskap | nb_NO |
