| dc.description.abstract | Undersøkelser antyder at norske ungdommer leser relativt lite på fritiden, og av det som leses virker det som dikt er en svært liten andel. Likevel ser det ut til at instapoesi har slått an blant ungdommer. Denne oppgaven er en kvalitativ undersøkelse av ungdommers opplevelser av å skrive egne dikt som de publiserer på Instagram. Formålet med oppgaven er å få et innblikk i hvordan poesi brukes av ungdommer i dag, og hva det kan være som gjør at dikt på Instagram fenger en gruppe som ellers ser ut til å lese lite av sjangeren. Oppgaven er en fenomenologisk analyse av datamateriale samlet inn gjennom livsverdensintervjuer med seks ungdommer. Instapoesi forstås i denne oppgaven som en del av den digitale ungdomskulturen. Fokuset er på ungdommenes egne opplevelser av fenomenet, både det å skrive dikt for å publisere dem på Instagram og å delta i fellesskapet som har oppstått i tilknytning til dette. Analysen diskuterer hva som gjør at de begynte med instapoesi, om ungdommene har størst oppmerksomhet på det kreative arbeidet eller på identitetsutvikling og hvordan fellesskapet rundt instapoesi fungerer og oppleves av ungdommene. Resultatene fra analysen viser at ungdommene begynte med instapoesi fordi det gir diktene de allerede har skrevet en funksjon, samtidig som de ønsket å delta i fellesskapet for å få tilbakemeldinger og å oppleve samhold og støtte. Instapoesien ser ut til å handle mest om å skape og prøve ut identitet og å manifestere dem gjennom å fortelle via diktene. Diktskrivingen fungerer som et kreativt verktøy og fellesskapet bekrefter prosessen med å finne og skape seg selv gjennom ulike former for tilbakemeldinger. Fellesskapet er preget av støtte, oppmuntring og samhold. Gjenkjennelse virker som å være den viktigste faktoren for fellesskapet som helhet, mens ulike støtteerklæringer og uttrykk for empati, samt muligheten for å være anonym virker viktig for trivselen til ungdommene. Oppgaven konkluderer med at det å skrive instapoesi oppleves som en god måte å håndtere ungdomsårenes utfordringer på. Ungdommene skriver dikt fordi det fungerer som et hensiktsmessig verktøy de liker å jobbe med og som støtter identitetsutviklingen i ungdomsårene, og publiseringen fører med seg et sosialt fellesskap det føles oppløftende og trygt å være i. | |