| dc.description.abstract | Fascinasjonen over at Bjarne Melgaards skulpturhusprosjekt "A House to Die In" engasjerer et stort antall aktører i noe som mest av alt ligner en kunstperformance, selv før skulpturhuset har fått sin form, ga meg problemstillingen.
Jeg ønsket derfor å tydeliggjøre hvordan performance-begrepet viser verket "A House to Die In" som kulturelt uttrykk. Aktørenes handlinger gir performancen form, mening og tyngde.
Det perspektivet som performance-begrepet åpner, supplert med innsikter fra relasjonell estetikk, setter meg i stand til å følge og forstå den forhandlingsprosessen som nesten er blitt mer interessant i Melgaards prosjekt enn skulpturhuset som fysisk verk.
I tråd med dramaturgien i Melgaards prosjekt har jeg delt min undersøkelse inn i akter, som får sin form og mening gjennom aktørenes handlinger. Den relasjonelle estetikken tydeliggjør aktørenes ulike former for drivkraft og interaksjoner. Reaksjonene omkring "A House to Die In" belyser også kampen om definisjonsmakten som foregår på kunstscenen og hvem som føler seg meningsberettiget.
Aktørene øker omfanget av performancen bevisst og ubevisst. At Snøhetta/Selvaag og Melgaard dokumenterte absolutt alt fra hele prosjektet i noe de valgte å kalle en «Roadmap» som ble utstillt på Tjuvholmen i februar 2018, kan tyde på at de selv forventet noe «mer» av prosjektet.
Denne oppgaven ender ikke i en bastant konklusjon. Jeg har valgt å skrive refleksjoner under hver akt, og avslutter med en «konkluderende refleksjon» til slutt i oppgaven. Performancen foregår fremdeles, og siste akt er fortsatt ikke skrevet. | en_US |
