«Å ta med seg fortida inn i notida til eit modig møte med framtida» : En studie av Det Norske Teaters omlegging til repertoarteater i perioden 2011-2015.

Abstract

I denne oppgaven undersøker vi Det Norske Teatrets omlegging i programstrukturen fra en suite-spill til repertoarteater i perioden 2011-2015. Etter noen år med dårlige økonomiske resultater og interne stridigheter var det behov for en strukturell omlegging som skulle optimalisere driften og gi større økonomisk trygghet for teateret i fremtiden. Denne masteroppgaven handler om iverksettelsen av endringen og hvordan den påvirket ulike deler av organisasjonen. Problemstilling en for oppgaven er: Hvilke forhold var med på å påvirke meningsskapingsprosessen i forbindelse med Det Norske Teatrets endring av programstruktur? Med tilhørende forskningsspørsmål: - Hvilken rolle spilte det rådende narrativet i Det Norske Teatret i omleggingen til repertoarteater? - Hilken betydning har perspektivet på fortid og fremtid i Det Norske Teatrets utviklingsarbeid? Det teoretiske rammeverket i oppgaven er knyttet til meningsskaping. Vi bruker Weicks teori som viser hvordan endring skjer gjennom sosiale prosesser og kollektiv forpliktelse, og hvordan mening oppstår retrospektivt. I tillegg til Weick beskriver andre teoretikere som Hernes og Schultz (2013), Ghepart et al (2011) et temporalt perspektiv som inkluderer hvordan mening i tillegg skapes ved å se framover i tid, og at narrativ spiller en viktig rolle i dette. I oppgaven belyser vi hvordan dette gjør seg gjeldende i omleggingen hos Det Norske Teatret, og viser paralleller til andre pågående utviklingsprosjekter i organisasjonen. Studien er kvalitativ, og det ble brukt metodetriangulering med hovedvekt på individuelle intervjuer av ledere og ansatte ved teateret og dokumentanalyse. I tillegg har vi gjennom kontakten med organisasjonen gjennomført observasjoner. Våre funn viser at Det Norske Teatret har et sterkt, overordnet narrativ som kan knyttes til et temporalt perspektiv. Dette påvirker meningsskapingsprosessen ved at fortiden brukes aktivt inn i utviklingsprosjekter som peker mot framtida. Vi så også at økonomiske resultater og kunstnerisk virksomhet påvirker de meningsskapende prosessene som foregår kontinuerlig i organisasjonen. Oppgaven konkluderer med at påvirkningene på meningsskapingsprosessen i teateret utgjør et komplekst bilde som vi i drøftingskapittelet har valgt å illustrere med en modell for å kunne belyse sammenhengene på en tydelig måte.