| dc.description.abstract | Året etter debuten med braksuksessen Simen (1958) ga Kjell Aukrust (1920-2002) ut sin første bok om Flåklypa-universet. Avisparodien Flåklypa Tidende står i en særklasse i hans forfatterskap, og han fortsatte å produsere stoff om redaktør Frimand Pløsen, oppfinner Reodor Felgen, sportsjournalist Melvind Snerken og de andre i den brokete forsamlingen i en årrekke. Nesten 60 år senere er dukkefilmen Flåklypa Grand Prix (1975) fortsatt Norges mest sette film, og figurene Aukrust skapte fortsetter å dukke opp i stadig nye sammenhenger. Til tross for sin posisjon som en av Norges mest folkekjære forfattere, er det imidlertid 41 år siden noen sist leverte en oppgave på masternivå om Flåklypa Tidende.
Den pussige, opp-nedvendte verdenen i Flåklypa Tidende har mange likhetstrekk med litteraturforskeren Mikhail Bakhtins beskrivelse av hvordan middelalderens karneval etter hvert trengte inn i litteraturen. I Latterens historie. François Rabelais’ forfatterskap og folkekulturen i middelalderen og renessansen (1965) beskriver Bakhtin en folkelig latterkultur som gjennom århundrene har fulgt menneskene i forskjellige former – en humor og en latter som handler om å feire livet, kroppen og hva begge deler har å by på. Bakhtins bok står i kontrast til Henri Bergson og andre humorteoretikeres syn på latteren ved slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet.
Er karnevalet vekk, fortrengt av den bergsonske overlegenhetslatteren, eller er Flåklypa Tidende en bakhtinsk markedsplass, fylt av et leende folk? Med sin burleske, groteske, kroppslige og opp-nedvendte humor føyer Flåklypa Tidende seg etter min mening inn i Bakhtins grotesk-realistiske tradisjon. I denne oppgaven undersøker jeg karnevalets tilstedeværelse i lys av Bakhtins og Bergsons teorier, i tillegg til å støtte meg på andre kjente teoretikere og retninger innen humorforskning. | nb_NO |
