Håp hos pasienter med kort forventet levetid: hvordan kan sykepleier medvirke til at pasienten med kort forventet levetid opplever håp?

Abstract

Bakgrunn: Kreftbehandlingen i dag fører til at flere pasienter lever lenger med kreftsykdommen, noe som igjen gjør at antall pasienter med behov for palliativ behandling øker. Sentralt i palliativ behandling står tiltak rettet mot psykiske, sosiale og åndelige/eksistensielle problemer. Håp er ikke bare viktig for nydiagnostiserte pasienter med kreft, men også hos pasienter med langt fremskreden sykdom. Hensikt: Hensikten med oppgaven er å belyse hvordan sykepleier kan medvirke til at pasienten med kort forventet levetid opplever håp. Metode: Denne oppgaven er basert på en litteraturstudie. Det er benyttet pensum og selvvalgt litteratur som Stortingsmeldinger, fag- og forskningsartikler og andre relevante bøker. Resultat: Forskning viser til ulike faktorer som er avgjørende for følelsen av håp:Viktigheten av å tro på noe og håp som mestringsstrategi. Betydningen av familien, sykepleierens rolle, forholdet mellom håp og håpløshet, samt hvordan smerter kan spille inn på følelsen av håp. Konklusjon: Sykepleier kan påvirke pasientens håpsfølelse gjennom verbal og non-verbal kommunikasjon, holdninger og atferd. Å skape tillit, dialog og et menneske- til menneske-forhold står sentralt. Sykepleier må anerkjenne åndelige behov som et arbeidsområde og prioritere dette på lik linje med praktiske oppgaver.