På flyttefot til nytt kontorlandskap. Erfaringer fra universitets- og høyskolesektoren etter overgang til aktivitetsbaserte arbeidsplasser

Abstract

Kontorarbeidsplassen ved statlige virksomheter er i endring. Fremtidens regjeringskvartal skal utformes etter prinsippene for aktivitetsbaserte arbeidsplasser og det er fastsatt en arealnorm for statlige byggeprosjekter på 23 kvm. BTA per ansatt. Flere andre statlige arbeidsplasser følger nå etter og debatten rundt hvorvidt dette er en positiv utvikling eller ikke har vært aktiv. Arbeidsmiljøloven (2005) skal sikre norske arbeidstakere en helsefremmende og meningsfylt arbeidssituasjon. For at en arbeidsplass skal være helsefremmende, må den i følge Aron Antonovsky (2012) være begripelig, håndterbar og meningsfull for den ansatte. I statlig sektor er medvirkning og medbestemmelse tydelig definert i Statens personalhåndbok (2018b). Det kan vurderes om ikke myndiggjøring heller burde benyttes som begrep, også i staten, for å oppnå en helsefremmende arbeidsplass. Denne masteroppgaven er basert på kvalitativ metode, der det er gjennomført gruppeintervju av administrativt ansatte i universitets og høyskolesektoren. Alle informantene hadde arbeidet i aktivitetsbasert kontorlandskap i ca 1 år. Det er sett nærmere på hvordan en slik endring kan påvirke et arbeidsmiljø, og hva som kreves for å gjennomføre en helsefremmende endringsprosess. Funnene er på mange måter ikke ulike det som kommer frem i tidligere forskning: En aktivitetsbasert arbeidsplass må være tilpasset alle aktivitetene som skal utføres på arbeidsplassen, og kartlegging av slike behov kan best skje gjennom involvering av de ansatte. Noe overraskende var beskrivelsen av free seating som «redningen» ved en aktivitetsbasert arbeidsplass. Dette gav muligheten til å velge selv. Men meningene var delte, og fritt valg forutsetter tilstrekkelig med plasser å velge mellom. Det viktigste funnet i denne masteroppgaven er imidlertid betydningen av nye digitale arbeidsformer, og hvordan dette påvirker arbeidshverdagen ved den moderne arbeidsplassen. Nye former for kontorlokaler bygges for å imøtekomme nye krav om digitalisering og økt samhandling, men legges det tilstrekkelig til rette for at også slike endringer innebærer nye jobbkrav for arbeidstakerne? Bakker og Demeroutis jobbkrav‐ressurs (2007) modell viser at ved å fokusere på styrking av arbeidstakeres jobbressurser, kan en fremme positiv utvikling og jobbengasjement, også ved økte eller endrede jobbkrav. Dette kan gjøres gjennom myndiggjøring av de ansatte, og gjennom påvirkning av strukturelle/organisatoriske forhold. Ved overgang til aktivitetsbaserte arbeidsplasser er det flere endringsprosesser som pågår samtidig, og ved å være oppmerksom på dette kan en unngå at nye jobbkrav overgår arbeidstakernes ressurser og «vinningen går opp i spinningen».