Vis enkel innførsel

dc.contributor.authorHeggenes, Jan
dc.contributor.authorFjeldheim, Per Tommy
dc.contributor.authorKarlsson, Tobias
dc.contributor.authorSchartum, Eivind
dc.contributor.authorOlsen, Esben Moland
dc.contributor.authorMoland, Even
dc.coverage.spatialTokkenb_NO
dc.date.accessioned2018-05-03T07:35:47Z
dc.date.available2018-05-03T07:35:47Z
dc.date.issued2018-05-03
dc.identifier.isbn978-82-7206-474-6
dc.identifier.issn2464-3505
dc.identifier.urihttp://hdl.handle.net/11250/2496886
dc.description.abstractTokke-Vinjevassdraget ble åpnet for revisjon av konsesjonsvilkårene i 2007, dvs. ny vurdering av miljøforhold, vilkår og tiltak knyttet til reguleringsinngrepene. Tokkeåi (med det regulerte elv-innsjø økosystemet Tokkeåi-Bandak og tilhørende storaure bestand) er gitt høyeste prioritet av vannkraftkonsesjoner som kan revideres innen 2022. Flere fiskebiologiske undersøkelser er gjennomført. I 2010-2013 ble sammensetning og struktur til fisk, bunndyr og næringskjeder i Tokkeåi (nedre 4 km elv fra Helvetesfossen/Lio kraftverk) og Bandak undersøkt. Tokkeåi er viktigste gyte- og tidlig oppvekstområde for ørret, og deltaområdet ved Tokkeåis innløp i Bandak et særlig produktivt innsjøområde. I foreliggende prosjekt var målsettingen å undersøke ørretens områdebruk og vandringer, herunder storaure, ved bruk av akustisk telemetri i 2014-2016. Fisk merket med små sendere gir lydsignaler med stor rekkevidde (vanligvis 300-600 m) til dataloggere under vann, og fiskens posisjon bestemmes. I juni 2014 ble 31 loggere lagt ut i Bandak over det antatt viktige oppvekstområdet på og ved deltaflaten ved innløp Tokkeåi. Loggere ble også plassert utover i Bandak for å registrere vandring fra deltaområdet til hovedbassenget (ut til Lauvvik), og ved Bandaks utløp. I august 2014 ble 14 loggere lagt i Tokkeåi opp til Helvetesfossen som ble antatt å være et oppvandringshinder. ‘Vanlig’ ørret fra 300 g -1 kg ble fanget og merket på deltaflaten, mens det var svært krevende å fange større ørret, til tross for stor fangstinnsats. Fra august til desember 2014 ble 25 ørret (gjennomsnittlig lengde 397±SD58 mm, gjennomsnittlig vekt 652±SD489 gram) fanget og merket, hhv. 23 på deltaflaten og to større ørret (1,3 og 2,7 kg) ute i de fri vannmassene i Bandak. To merkede ørret vandret ut av Bandak, resten er posisjonsbestemt i inntil 2 år (batterilevetid). I 2015 ble 25 nye ørret merket (gjennomsnittlig lengde 485±SD131 mm, gjennomsnittlig vekt 1656±SD1632 gram), herav 7 over ca. 1 kg, og fanget fra et større område: i Bandak, deltaflaten og i Tokkeåi. I 2016 ble 90 ørret unger (gjennomsnittlig lengde 151±SD33 mm, gjennomsnittlig vekt 42±SD34 gram), merket i Tokkeåi for å undersøke eventuell utvandring til Bandak. Det er stor individuell variasjon i områdebruk og vandringsatferd, men også viktige mønster som gir verdifull kunnskap om hvordan ørret bruker systemet. Tokkeåi-Bandak er et sammenhengende og dynamisk økosystem mht. ørreten områdebruk og vandringer. Deltaområdet synes å være et nærings og oppvekstområde for hele økosystemet. ‘Vanlig’ ørret merket på deltaflaten, holdt seg i hovedsak der, med et gjennomsnittlig hjemmeområde på 2,3123 km2 ±SD1,2515 og gjennomsnittlig månedlig vandringslengde på 176781 m ±SD135230. Lang vandringslengde er et resultat av i hovedsak svært mange, kortere forflytninger innen hjemmeområdet, dvs. fisken synes å være i nær kontinuerlig bevegelse. Ørreten vandret mer om vinteren enn om sommeren, mens det var liten forskjell mellom dag og natt. Ørret fanget ute i de fri vannmasser (pelagisk; sølvfarget, sannsynligvis fiskespisere) vandret betydelig mer og betydelig lengre avstander enn ‘vanlig’ delta-ørret. De hadde også omfattende bruk av ulike dybder, til mer enn 70 meter (maksimum dybdesensor kan registrere). Analyser i en GIS-basert 3-D innsjømodell (ArcGis) av Bandak indikerte også sesongvise variasjoner i vertikal habitatbruk. Om høsten økte bruk av dypområder. Det var særlig lange vandringer i forbindelse med gyting. I 2014 gytte 11 av de merkede individene, hovedsakelig i Tokkeåi, og sannsynligvis gytte 6 til i osen. Fem av gytefiskene forlot imidlertid deltaområdet og særlig tre individer foretok en direkte, lang gytevandring ut hele Bandak (27 km) med relativt stor vandringshastighet (gjennomsnitt 46 ±SD 13 cms-1), til Straumen for å gyte. Etter endt gyting vandret fire individer tilbake til deltaflaten, mens en vandret nedstrøms. Dette mønsteret var mye det samme mellom år. I 2015 var Tokkeåi igjen viktigste gytelokalitet, men fire merkede individer ble registrert i Straumen i gytetiden (ett individ var det samme som i 2014) og én gytefisk i 2016 (samme individ som i 2014). Til sammen 28 merkete ørret ble registrert som vandrende opp i Tokkeåi for gyting, hovedsakelig i september, i årene 2015-2017. Større ørret vandret lengre opp i elva, syv helt opp til Åmøte-Helvetesfossen, og oppholdt seg også lengre tid på elv. En større ørret (2,8 kg) merket på gytevandring i Tokkeåi i 2015, kom tilbake for gyting også i 2016, men hadde ellers sitt næringsområde i Vestvanna nedstrøms Straumen. Det var ingen klar sammenheng med oppvandring og absolutt vannføring, men derimot med vannføringsendring. Langt de fleste individene vandret opp på fallende vannføring etter en flomtopp, og på vannføringer 20-50 m3s-1 (gjennomsnitt 30,4 ±SD19,1) eller større. Nedvandringen foregikk på lavere vannføringer (gjennomsnitt 20,9 ±SD8,0, min. 14,3 – maks. 42,4), men uten noe mønster i forhold til vannføringsendringer. Rekrutter merket på elv (n = 90) var i hovedsak stasjonære, men noen individer (n = 7, dvs. nær 10%) hadde begrensede vandringer internt på elv, mens et betydelig antall (n = 11, dvs. nær 15%) vandret ut fra elv til delta. Av disse vandret fire individer tilbake til Tokkeåi etter en ‘sommerferie’ på delta. Ett individ (140 mm) vandret svært mye. Vandringsadferd over flere år for ørret i større elv-innsjø økosystemer er tidligere lite systematisk undersøkt. Resultatene her viser stor individuell variasjon i vandringer og arealbruk. De fleste individer bruker avgrensede og overlappende hjemmområder, men av varierende størrelse. Enkeltindivider, og særlig storaure, kan vandre mye og langt. Dermed blir ørretbestandens habitatbruk i dette innsjø-elv-økosystemet dynamisk og sammenhengende. Et relativt lite deltaområde («source-habitat») har betydning som nærings- og oppvekstområde for ørret i et helt system. Ørret herfra hadde ulike gyteområder, men Tokkeåi er viktigste rekrutteringsområde. Også storaure fra Vestvanna kan bruke Tokkeåi som rekrutteringsområde. Oppvandringsmuligheter, gyte- og oppvekstområder og vinter-refugier i elva (dype, rolige partier) må bevares og restaureres. Gyteoppvandring foregikk på fallende vannføring etter en flomtopp (vannføringer 20-50m3s-1 eller større), mens nedvandringen ikke fulgte noe slikt mønster. Ørretungene på elv var i hovedsak stasjonære, men en betydelig andel (15%) vandret ut i delta. Viktige elementer for å belønne en storaure-strategi er, sammen med lav dødelighet, god tilgang på (liten) næringsfisk og gode rekrutteringsområder.nb_NO
dc.language.isonobnb_NO
dc.publisherHøgskolen i Sørøst-Norgenb_NO
dc.relation.ispartofseriesSkriftserien fra Høgskolen i Sørøst-Norge;30
dc.rights.urihttps://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/4.0/
dc.titleHydroakustiske undersøkelser av vandringsadferd og habitatbruk til ørret (Salmo trutta) i Bandak og Tokkeåi i Telemark 2014-2016nb_NO
dc.typeResearch reportnb_NO
dc.description.versionpublishedVersionnb_NO
dc.rights.holder© 2018 Jan Heggenes, Per Tommy Fjeldheim, Tobias Karlsson, Eivind Schartum, Esben Moland Olsen og Even Molandnb_NO
dc.subject.nsiVDP::Mathematics and natural science: 400::Zoology and botany: 480::Ecology: 488nb_NO


Tilhørende fil(er)

Thumbnail

Denne innførselen finnes i følgende samling(er)

Vis enkel innførsel

https://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/4.0/
Med mindre annet er angitt, så er denne innførselen lisensiert som https://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/4.0/