Museumsreformen Mellom stat og lokalsamfunn - fra gjenstand til publikum : En studie av ulike måter strukturelle endringer og nytt samfunnsansvar har påvirket de kulturhistoriske museene i Norge. - nærstudie av Telemark museum

Abstract

Jeg har vært så heldig at jeg gjennom mitt arbeid i Drangedal kommune har hatt anledning til å bli kjent med museumsarbeid fra innsiden. Drangedal bygdetun var som så mange andre bygdetun og mindre museer i landet, stort sett drevet av dugnad. Vertskommunen var i dette tilfellet den eneste offentlige bidragsyteren, med daglig leder i 25 prosent stilling. Det var derfor tungt å forvalte 19 bygninger, fordelt over et større parkområde, registrere gjenstander og formidle alt dette, med lite ressurser. Så var tiden kommet der hele Norge skulle samles til ett museumsrike. Nå skulle det satses og en ny positiv vind blåste over museumslandskapet. Med Stortingsmelding 22, den såkalte ABM-meldingen, skulle museene slås sammen i større enheter – nettverk var blitt det nye mantra innen museumsverden. Kanskje det ville løse noen av de mange problemene og utfordringene bygdetunet ikke maktet å løfte på egne skuldre? Når det kom til Telemark, ble dette fylket delt inn i tre ulike overordnede museumsenheter. Ansvaret for å samle museene i Nedre Telemark, området vårt lille bygdemuseum tilhørte, ble ledet av Telemark Museum i Skien. Imidlertid ble det stilt så store krav til å bli med i det gode selskap, at bygdetunet aldri ble fullverdig medlem av den konsoliderte enheten Telemark Museum. Hva om det lille bygdetunet hadde fått blitt med fullt og helt, på linje med Kragerø-Berg Museum, Porsgrunnsmuseene og de andre? Hadde det gitt bygdetunet det løftet det trengte? Dette var mitt utgangspunkt for å se litt nærmere på museumsreformen og statens løfter om, men også krav til utvikling av museene. Det er mange jeg ønsker å takke for gode, inspirerende og konstruktive bidrag til denne oppgaven. Takk til dere i Telemark Museum, Norges museumsforbund, Porsgrunn kommune og Norsk kulturråd. Dere vet hvem dere er. Takk til min hovedveileder Geir Vestheim og biveileder Marit Johanson ved Høgskolen i Telemark. Jeg ønsker også å rette en stor takk til min private inspirator, veileder og venn Jan Magne Stensrud. Til slutt vil jeg takke kona mi Anne Gina og barna mine Jesper og Pernille som har vist storsinnet tålmodighet i perioden jeg har skrevet på oppgaven.