| dc.description.abstract | Denne avhandlingen er en litteratursosiologisk undersøkelse av litteraturfeltet i
Norge. Problemstillingen er: Kan litteraturdebattene i det offentlige rom forstås som pågående konflikter om maktstrukturene i litteraturfeltet? Formålet med analysen er å identifisere eksisterende hierarkiske strukturer i litteraturfeltet som gir opphav til konflikter og ulike former for maktutøvelse, og om det har skjedd maktforskyvninger som truer skjønnlitteraturens tradisjonelle hegemoni i litteraturfeltet.
Kjernen i tekstkorpuset består av et utvalg artikler knyttet til fire litteraturdebatter der ulike aktører tilkjennegir sine standpunkter. Det empiriske materialet er hentet fra aviser, tidskrifter og enkelte nettsider. I tillegg er annet relevant kildemateriale trukket inn der det er hensiktsmessig å sette mitt eget materiale i større sammenhenger.
I avhandlingen presenteres først egen empiri, deretter viser jeg hvordan aktørenes handlinger i litteraturfeltet kan belyses gjennom teori. Avhandlingens teoretiske fundament støtter seg hovedsakelig til Pierre Bourdieus teori om sosiale og kulturelle felt, der han blant annet hevder at litteraturfeltet er preget av to motstridende prinsipper av rangordning som kjemper om å dominere feltet. I tillegg bruker jeg elementer i den klassiske retorikken, Gérard Genettes begrep paratekst og Dag
Solhjells beskrivelser av ulike kretsløp i kunstfeltet for å påvise sammenhenger mellom aktørenes utsagn og de posisjoner og verdikonvensjoner de forsvarer i litteraturfeltet.
I det norske litteraturfeltet er det to dominante underfelt som kjemper om hvilke verdier, normer og konvensjoner som skal gjelde for aktørene som deltar der: det saklitterære og det skjønnlitterære underfeltet. Det skjønnlitterære underfeltet har tradisjonelt hatt definisjonsmakten og voktet porten til parnasset. Det saklitterære underfeltet har gjennom de siste 10–15 årene i stadig større grad etablert egne feltspesifikke verdinormer og konvensjoner. Dette gjør at aktører herfra vil reforhandle kriteriene som styrer hvem som får slippe inn. Dette skaper strid og flere av litteraturdebattene de siste årene er et uttrykk for denne striden.
Et hovedfunn er at det eksisterer en hierarkisk struktur som både rangerer litteratur etter sjangere og etter type og mengde litterær verdi. Det skjønnlitterære underfeltets konvensjoner rangeres høyest fordi aktørene her forsvarer normer og verdier som kan knyttes til kunsten. Når litteratur defineres som kunst, oppstår også behovet for å avgrense og ekskludere andre litterære uttrykk som ikke defineres som kunst.
Et annet hovedfunn er at aktører i det saklitterære feltet har klart å endre det
Pierre Bourdieu kaller for objektive strukturer i litteraturfeltet. Endringen skyldes på den ene siden generelle og spesifikke endringer i litteraturinstitusjonen knyttet til organisasjons- og produksjonspolitiske betingelser og på den andre siden til den litterære kunstens endrede status i samfunnet.
Avhandlingen avsluttes med en hypotese der jeg skisserer et mulig scenario for to sentrale aktører i den norske litteraturinstitusjonen i et kortere og et lengre perspektiv. | nb_NO |
